En tåreperse

I går trodde jeg at jeg begynte å komme meg. Gråt ikke så mye da. Men i dag er jeg rent flau. En skulle nesten tro at det var avtalt spill. Selvsagt er det ikke det. Men jeg... Vel jeg skal begynne med begynnelsen.

Jeg skulle til legekontoret for å hente en resept. På parkeringsplassen utenfor møtte jeg fysioterapauten. Hun fortalte at hun hadde kjøpt barneboken om hundene mine. Og datteren hennes elsket den boken. Selv om det var en julefortelling ville hun lese boken om og om igjen. Og så hadde datteren hennes så lyst å hilse på hundene på ordentelig, Så hun lurte på om hun kunne komme oppom og hilse på Robin og Zanto.

Jeg prøvde å være sterk og fortelle rolig at Robin ikke var lenger. Men knakk sammen og gråt som en unge. Tårene silte.

Inne på venterommet til legekontoret traff jeg på styreren i en barnehage. Hundene hadde oppvisning i banrehagen hennes i fjor. Hun spurte meg om ikke hundene kunne komme på besøk snart. Da klarte jeg å holde masken og forklarte at Zanto kunne sikkert komme etter påske, men Robin er ikke mer. Men da ble hun helt fortvliet på mine vegne og la ut om hvor sterkt savnet han ville bli, og hvor forferdelig det var at han ikke var mer, og dermed var det pånn igjen. Kjempet mot gråten men tårene rant i strie strømmer. Helt forferdelig.

Utenfor legekontoret traff jeg på en dame jeg ikke kjente. Hun stanset meg og spurte om jeg var hun som hadde to storpuddler. Jeg rettet ikke på antallet og sa bare ja. Ja hun hadde hørt om at jeg hadde en hund som var så flink med barn. En hun kjente hadde en sønn som hadde kommet over den store ansten for hunder ved hjelp av en snill hund jeg hadde, hun lurte på om det ikke var Robin den het. Kunne den hjelpe hennes datter? Hun er så veldig redd store hunder.
HVORFOR Hvorfor må de alle komme og mase om Robin nå. og på en gang. Jeg blir sprø.

Da jeg fikk forklart at Robin ikke var lenger, så lurte hun på om den andre hunden kunne være til hjelp. Men det kan han ikke. Han er for vill og urolig. Han egner seg ikke til folk som er redd.
Men tipset dem om en tipetansk spaniel som bor ikke langt herfra. Den er skjønn og rolig og ypperlig for dem som er redd. Men det var store hunder som var problemet, og stor er jo ikke akkurat den tipetanske spanielen.

Så var jeg i butikken og traff på naboen. Hun hadde ikke sett Robin på en stund og lurte på hvordan det stod til med ham.

Så tårene rant som en bekk i butikken også. 

Men egentlig så er det jo hyggelig at folk bryr seg om hundene, men det ble så mye sipping. Tydelig at dette vil ta tid før jeg kan snakke om Robin uten å ta til tårene. Å skrive går bedre, for da er det ingen som ser at jeg gråter.

Huff er nok en real tåreperse. Vil ikke være det. Men tårene de bare renner uansett.

Tanken var at Zanto og jeg skulle ta en tur etter butikken.
Men det orket jeg bare ikke. Vi får ta det gjen i morgen. Da skal kjøre til Lavik og skifte til sommerdekk. Håper ikke de på dekkhallen etterlyser Robin. Han var jo alltid med der før, Og sjefen på hallen har flere ganger kaldt Robin for maskotten sin.
Første gang til Lavik uten Robin. Men Zanto er selvsagt med da.
Tanken er at vi skal dra til idrettsplassen etterpå. Den er så stor og fin å trene på. Håper jeg føler meg bedre i morgen. For nå har jeg ikke lyst å trene. En må være litt intusiastisk når en trener. Tar med sporsaker også. Det er et fint alternativ når en ikke føler seg så bra.