10. apr. 2011

Minne skriv om Robin.

Minneskriv til Robin


Robin 15.02.1997 – 05.04.2011

Robin, det er en skrikende tomhet etter deg. Jeg savner deg noe så vanvittig. Jeg vil her skrive litt om deg. Og alt det vi har opplevd sammen. Du har betydd så utrolig mye for meg. Og ved å skrive ned alt sammen nå, så er jeg sikker på at jeg i all framtid vil huske.

Det jeg først og fremst vil huske om deg er den utrolige utviklingen du har hatt. Du har utviklet deg fra den ene ytterligheten til den andre. At du var en enkel valp og unghund kan jeg ikke si. Men du utviklet deg til den trygge og selvsikre hunden som jeg alltid vil huske deg for.

Jeg er så glad for den tid vi har fått sammen. Vi ble så samstemte, nesten som vi kunne føle hva den andre tenkte og ville. Du ble en del av meg, og jeg en del av deg. Ingen av oss følte oss hel uten at den andre var til stede. Det kjærer meg i hjertet at jeg aldri kommer til å treffe deg igjen. Jeg kommer aldri til å glemme deg. Og den fantastiske hunden du utviklet deg til.

Og jeg må innrømme at det var bare flaks som gjorde at jeg fikk deg. Men den gangen du kom til meg, da så jeg ikke på det som flaks, heller uflaks. For det var ingen hemmelighet at du var en valp som de aller fleste ville ha styrt unna. Og det ville garantert jeg også ha gjort om omstendighetene var annerledes. Man kjøper seg ikke problemer.

Jeg får begynne med begynnelsen. Det begynte med min kjære Bouvier som døde så alt for tidelig. Bare to år gammel måtte han forlate dette liv. Jeg var helt utrøstelig. Jeg ønsket ikke leve lenger selv. Hvordan kunne en leve videre, når grunnen for å leve var borte. Jeg knytter meg veldig til hundene mine, og det å miste en hund, er den biten av hundeholdet jeg ikke takler.

Jeg hadde fått 8000 fra forsikrings selskapet for Nero bouvieren min, som jeg ville bruke til å kjøpe en valp. Jeg måtte ha en røytefri hund. Og ville ha en med litt størrelse, så valget falt på storpuddel.

Først fant jeg en oppdretter som hadde en storpuddel valp som hang igjen etter forrige kull, og var blitt nesten fire måneder, den gikk da i lag med et kull med peikneser valper. Valpen var lys aprikos. Men det som gjorde at jeg ikke likte denne oppdretteren var at hun ikke kunne gi meg noe klart svar på antallet hunder hun hadde. Det likte jeg ikke. De hadde oppdrett på rottweilere, pekinesere og alle puddel variantene og alle fem farge varianten på puddel. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne ta seg av så mange hunder det måtte være snakk om, så jeg leitet videre.

Omsider fant min drømme oppdretter. Avlshannen var i lag med valpene, og var en virkelig brukshund. Minnes at den var redningshund, om jeg ikke husker feil. Moren var også brukshund. Det var et lite oppdrett, som hadde bare 3 hunder. Oppdretteren gjorde en god jobb med valpene, både tilvenning av bil, og sosialisering. Så av henne ville jeg ha valper. Og lykke over all lykke, de var leveringsklare, og hun hadde to aprikose han-valper ledig.

Men så fikk jeg vite at hun ikke ville bestemme seg om jeg kunne få kjøpe en av valpene før jeg kom. Det betydde at jeg måtte reise først til Oslo og ta tog videre og kanskje måtte reise hjem uten valp. Oppdretteren ville se meg ann.

Jeg stilte meg foran speilet og så meg selv ann. Overvektig, pløsete. Sjangsene for at hun ville la meg få valp, så jeg på som ikke helt gode. Videre om jeg dro den lange veien tomhendt, ville jeg ikke lenger ha råd til å kjøpe en annen valp.

Derfor gikk jeg tilbake til den første oppdretteren,  Hun tilbød seg også å sende valpen med fly. Det hadde hun gjort mange ganger, og det gikk så fint så forsikret hun meg. Så jeg slo til. Jeg valgte valpen på nesten fire måneder.

Jeg dro i god tid, og takker skjebnen for det. Var ikke mer enn kommet noen hundre meter fra der jeg bodde før bilen punkterte. Jeg klarte så vidt å trille inn til bensinstasjonen. Og ba om hjelp til å få skifta hjul. Ja selvsagt skulle de gjøre det, bare jeg lot bilen stå, så skulle de ta den over helgen.

Jeg forklarte situasjonen, at jeg måtte nå et fly på Flesland samme dag. Men svaret var det samme. Mandag morgen skulle de skifte hjulet for meg. Jeg var kjempe sur. For gikk i rene by klær. Men jeg satte i gang og skifta dekk. Så var det å frese oppover til et bilverksted hvor jeg viste av erfaring at der var det langt mer service å vente. De hoppet til med det samme og lappet det punkterte dekket for meg. På veien mot Lavik punkterte bilen på nytt.

Nå skyller jeg vel å fortelle at dette var en periode hvor vi pungterte veldig mye. Vi var plaget av skøyere som satte spikere i dekkene der hvor vi parkerer bilen på nedsiden av huset. Så vi brukte en formue på lapping av dekk i den perioden.

Vel jeg stod da på en vikeplass og skifta hjul på nytt. Fresa av sted til Lavik og stakk innom bensinstasjonen der så de fikk lappet dekket.

Så kom jeg omsider fram, og sammen med en venninne, som var lokalkjent i Bergen kom vi oss opp til Flesland. Vi hadde bare noen minutter på oss før flyet skulle lande. Så det var jammen bra at jeg beregnet så god tid.

Robin du kom i et digert bur. Men aldri har jeg sett en så forskremt og redd liten gutt. Men du var også den kjønneste valpen jeg har sett noen gang. Da vi åpnet buret trykket du deg helt innerst inn i buret. Så langt vekk fra oss som mulig. Vi var jo fremmed for deg, så vi antok at det var grunnen

Vel hjemme hos min venninne som vi skulle overnatte hos, ville du ikke bort til oss. Vi ville la deg få tid til å bli kjent, og overså deg. Men du undersøkte ikke dine omgivelser, Bare prøvde å trykke deg gjennom veggen, og komme deg lengst mulig vekk fra oss.

Det gjorde meg så trist. Tenkte at han var blitt skremt på flyturen. Snakket med oppdretter men hun stilte seg uforstående til din redselen din. Ganske snart mistet jeg kontakten med oppdretteren din.. Noe jeg synes var trist, for ønsket å holde kontakten. Jeg ønsket råd og veiledning siden du var den første puddelen min.

Om natten la jeg madrassen på gulvet. Men du sov på gulvet, så langt fra meg du kunne komme.

Det var skremmende å se din reaksjon da jeg prøvde å ta på deg. Du var livredd hendene. Så jeg innså ganske fort at du ville bli en valp som ville trenge mye jobb.

Du var så redd for å bli tatt på, og så redd for hender at jeg tok deg med til veterinæren for å få sjekket om du var skadet på noen måte. Men ikke noe ble oppdaget, men veterinæren anbefalte meg å avlive deg. Han mente at du måtte ha blitt misshandlet i svært ung alder. Du var for redd til å kunne få noe godt liv. Det var ikke noen god melding å få. Men jeg ville prøve å få deg trygg. Orket ikke tanken på enda en avliving. Så var nok sikkert litt egoistisk der. Så jo at veterinæren hadde rett. Du hadde det ikke noe godt. Men ville ikke gi deg opp før jeg kunne si at jeg hadde gjort mitt beste for deg.

Det tok meg to måneder før jeg fikk din tillit. Men å bli tatt på, var noe du fryktet. Så vi jobbet målbevist med problemet og gradvis fikk du en større tillit til det å bil tatt på av meg. Men du likte ikke berøring. Jeg var nøye på at verken jeg eller andre skulle presse seg inn på deg. Du måtte få tid til å bli trygg. Ingen kan bli tvunget til å bli tillitsfull og trygg. Det må læres inn med en mengde av positiv erfaring.

Når vi møtte folk ga jeg dem godbiter som de kunne kaste til deg. For du vågde deg ikke så nær at du kunne ta godbiten fra hendene deres. Jeg var også så heldig at min mor jobbet i en barnehage, og fikk dermed tilgang til mange små barn som syntes det var kjempe stas å få kaste godbiter til deg. Gradvis ble du modigere og snart kunne du ta godbitene fra hendene til både barna og dem vi traff på.

Det største problemet var å få folk til å akseptere at de ikke fikk ta på deg. Jeg fikk mye kritikk for det. Det virket som de fleste mente at de hadde en rett til å klappe deg. En person gikk veldig hardt inn på meg og mente at jeg gjorde alt feil. At jeg skulle holde deg så skulle vedkommende klappe, så ville du erfare at det gikk bra. Vel vi gjorde et forsøk, det resulterte at du mistet tillitten til meg, og jeg måtte jobbe med å få deg til å stole på meg igjen.

Det tok et år før du var så trygg at fremmede kunne klappe deg, og ta på deg. Og enda et halvt år før du begynte å sette pris på å bli tatt på. Jeg husker deg som nesten to år da du for første gang oppsøkte ba om å bli klappet. Du trykket deg inn til meg og virkelig nøt det å bli koset med. Det var en så stor milepel i våres liv. Men tilliten til menn, var noe som du brukte lenger tid på.

Du ble tryggheten selv, og så fin til å ha med seg over alt. Barn kunne kaste seg om halsen på deg, og du taklet det med den største ro. Alle mennesker fra de minste til de største taklet du etter hvert så flott. Du overfalt ingen i ukontrollert iver, men du innvilget audienser til folk som ville hilse. Så verdig og rolig.

Du hjalp også flere som var redde for hunder, til å få tillit til hund. Din ro og ditt flotte vesen gjorde at du var lett å få tillit til.

Vi hadde noen turer med et barn som var redd for hunder, og etter hvert kunne gutten på nesten fem år gledes strålende gå rundt og holde deg i bandet. Gutten fikk tillit til deg og ble så glad i deg. Det var så rørende å se.

Ovenfor hunder hadde du et fantastisk kropsspråk. Du stålte opp hver gang vi traff en hund, og du viste hvordan du skulle roe ned truende hunder. Slang deg på rygg og var en befrielse å se på hvor du stålte opp og ble trygg og full av selvtillitt når du var i lag med andre hunder. Jeg har aldri hatt en hund som var så flink på det området, som det du var. Og jeg var så glad for at du var så trygg på den biten.

Jeg lovet meg selv at jeg skulle skaffe meg en hund til. Fordi jeg så hvor mye hunder betydde for deg. Og her vi bor er det heller sjeldent å treffe på andre hunder.

Men da du var 9 måneder kom vennepunktet. To løse hunder angrep deg. Du la deg på rygg, og blottet strupen. Den ene beit deg i strupen, den andre beit deg i halen. En centimeter av øret ble revet halvveis av.

Heldigvis var det en dag hvor det var råd å få tak i veterinær, og det skjedde et sted som ikke var så langt fra veterinæren. Takket være det ble du reddet i tide. Som du blødde.
 Men det var ikke de fysiske skadene som var de verste. Siden den episoden, var du livredd for andre hunder. Uansett kjønn. Du ble helt fra deg av ved synet av en annen hund. Bjeffet, knurret, ja brølte. Du så og hørtes helt gal ut ved synet av andre hunder. Det var utrolig skremmende å oppleve. Særlig med tanke på hvor fin du hadde vært før den episoden.

Du beit aldri, men den oppførselen din gjorde at andre hunder angrep deg flere ganger.

Her hvor vi bodde var det ikke mulig å få trent på problemet, så vi dro til Bergen. Bodde på Camping og dro opp på kjente tur områder. Vi tilbrakte mye tid langt over Fjellveien i Bergen. Der er en kjent område hvor folk går på tur. Der vi stod kom det ikke noen. Men vi kunne på lang avstand bygge opp tryggheten din. Da det ble sommer dro vi på sommerkurs med Turid Rugaas, hvor vi fikk jobbet mer med problemet.

Siden dro vi mange turer opp til Førde og deltok på deres hundetreff. Først bare observerte vi de ande hundene på en avstand som du syntes var trygg. Senere kunne vi delta på ordentelig.

Med en nitidig jobb, fra oss begge, klarte du å bli så bra at vi kunne gå på tur parralelt med andre hunder. Om den andre hunden underkastet seg deg fullstendig. Så kunne de også slippes løs med deg. Du aksepterte alltid at andre underkastet seg. Men ble det en minste ypping, så kunne du eksplodere uten noen advarsel. Men uansett hvor mye du bråkte, så brukte du aldri tennene dine på noen. Men du ble så pass bra at du fint kunne se og møte andre hunder, uten å gjøre noe vesen av det. Så lenge det ikke ble fysisk kontakt. Og det var min jobb å se til ikke skjedde.

Jeg hadde aldri følelse av at jeg hadde en valp i huset. Det eneste du lagde litt krøll med var et garnnøste. Det nøstet var du så betatt av, og snek deg ofte til å stjele det. Ellers var du en rolig og behagelig valp og unghund. Du lagde aldri noe trøbbel og ødela ikke noe.

Utendørs hadde du en ufattelig energi, og elsket å løpe. Jeg hadde aldri sett en så spretten og utholdene hund før. Du nærmest fløy når du løp. Du kunne hoppe fra stillestående og opp skrenter som var like høye som meg. Din energi og kroppsbeherskelse gjorde deg nesten til noe overjordisk og magisk i mine øyne. Det virket som tyngdekraften ikke gjaldt for deg.

Jeg hadde en forestilling om at puddelen var en litt forfintet rase som ville trippe utenom vanndammer. Men den som stormet gjennom søledammer så jørmen spruta var deg. Du var et herlig syn, så full av liv og energi. Det virket som du kunne løpe i timevis uten å bli sliten. Tror faktisk ikke jeg noen gang så deg sliten før du begynte å bli en eldre hund.

Så skulle jeg lære deg innkalling. Du skulle bare vist hvor mange går hår du ga meg. Ved mine tideligere hunder og valper har min beste strategi for å lære valpen å komme fort, vært å bråsnu og løpe vekk fra valpen. Da har samtlige valper jeg har hatt, løpt for harde livet for å komme etter og komme bort til meg. Men ikke du.

Jeg løp og gjemte meg. Da jeg smugtittet fram fra hjemmestedet mitt, fikk jeg meg virkelig et sjokk og noe å tenke på. Din holdning hadde endret seg. Du virket mye mer avslappet og faktisk lettet. Du var lettet over at jeg var forsvunnet. Du følte deg fri og trygg alene.

Det resulterte i intense studier i bøker, og mange telefonsamtaler med folk jeg anså som eksperter på hunder.

Strategien var klar, vi måtte få et sterkere bånd. Måtte jobbe mer med kontakt, og få valpen til å synes at det er trygt og moro å være i lag med meg.

Prøvde med langline, men kuttet det ut og endret taktikken helt. Jeg ville redusere innkallings treningen, til du følte at det var trivelig å være i lag med meg.

Du lærte deg i stede en stopp kommando. Jeg kunne stanse deg på avstand. Og du ble helt rå i den øvelsen. Jeg stanset deg både i full firsprang etter en hjort og en gang da du jaga naboens katt. Det var helt rått å se. Du bråstanset når jeg ba det stoppe.

Gradvis etter som tilliten til mennesker og meg økte, fikk vi mer sus på innkallingen også. Du begynte å synes det var moro å komme. Vi trente lydighet.

Du var ikke en lett hund å jobbe med. Du hadde en lav selvtillit, og klarte du ikke å få til det jeg ønsket med det samme, så melte du deg ut på en måte. Du ville ikke prøve, du trodde det var for vanskelig. Hadde du mislykket i en øvelse, så var det vanskelig å få deg til å prøve på samme øvelsen igjen.

Men etter hvert klarte vi å finne en god stategi. Alle dine forsøk ble belønnet, oppmutret og feiret. Og jeg måtte dele opp alle øvelser i så små deler at det ble nærmest vanskelig å gjøre feil. Hoved fokuset i all trening med deg var å bygge opp selvtilliten. Fikk du det ikke til, eller gjorde feil. Så belønnet jeg likevel og lot som det var riktig, og gikk i meg selv for å finne en annen måte å gå fram på for å få det riktig. Etter hvert fikk du virkelig sansen for å trene. Du elsket all mulig trening. Du strålte og følte deg som verdensmester. Vi kunne ta så mange repetisjoner jeg ønsket, og du storkoste deg.

Men du var svært oppmerksom på mitt ansikts utrykk og lyder, og røpte jeg med en eneste mine at du ikke gjorde noe helt perfekt, så falt du rett i ”do”, og mistet lysten til å prøve igjen.

Du deltok i lydighets klasse en da du var ni måneder og fikk en god førstepremie og opprykket til klasse to første gang du deltok.

I lydighet klasse to fikk vi problemer med fellesdekken. Fordi da slet du med din hundefobi. Da vi deltok i klasse to hadde vi trent mye på det å tåle å se en annen hund. Og jeg stolte på at du ville bli liggende i fellesdekken, så lenge de andre lå. Det gikk bra et par ganger, du fikk snart opprykket til klasse tre.

Men en gang så jeg at du var litt nervøs for en dobbermann da vi gikk inn i ringen.

Du lå og fikserte dobbermannen med blikket. Trolig var det det som provoserte dobbermannen. For den reiste seg og kom mot deg. Da var det gjort. Det ble slåsskamp på fellesdekken.

Etter det opplevde jeg at du selv kunne reise deg og provosere andre på fellesdekken. Den fellesdekken var for skummel og du kunne ødelegge for andre. Så vi droppet lydighets konkurranser i 9 år. Vi trente selvsagt lydighet som en aktivisering jevnlig. Da var du 11,5 år gammel prøvde vi oss i lydighets konkurranser igjen og du debuterte i klasss tre. Du deltok i et stemne i en helg, og ble beste hund i klasse tre både lørdagen og søndagen, og fikk opprykket til elite. Du kan tro jeg var stolt av deg. Og som 12,5 åring debuterte du i eliteklassen.

Vi trente brukshund øvelser som spor, felt og rundering. Det var øvelser hvor du virkelig blomstret opp. Jeg kunne se resten av dagen etter en treningsøkt at du glødet og strålte. Brukshund øvelsene gav deg selvtillitt og gjorde deg så fornøyd og glad. Jeg så deg aldri så glad som etter en runderings økt. Rundering ble fort favoritt øvelsen din. Men spor og felt var gode nummer to. Bruks treningen var virkelig noe som gjorde mye for din utvikling.

Husker da vi skulle delta på vår første brukshund konkruranse med spesial vekt på spor. Samtlige konkurrenter var schäferhunder. Du var i utstillings pels, Og vi fikk mange kommentarer, fordi du var en puddel. Det var ikke tvil om at de syne det var en stor vits at vi var kommet. Mange kommentarer om at vi var gått feil.

Du fikk nest høyes poengsum. Den som fikk høyest poengsum var en klasse A hund. Du fikk opprykk til klasse C. Så dette var artig. Fellesdekken var ikke noe problem i brukshund konkurransen, fordi hundene lå med omtrent den doble avstanden som på lydigheten.

Var stor overraskelse over at en puddel kunne gjøre det så bra, i gruppen. Og en av scäferhund eierene betrodde meg at han tenkte på å få seg puddel han også.

På din neste konkurranse fikk du opprykket til klasse B. Jeg var så stolt av deg. Du skåret mange poeng i både lydigheten og bruks delen av brukshund konkurransene.

Da vi prøvde oss på en annen bruks konkurranse med rundering som hovedvekt, Den var arrangert av dobermann klubben. Og samtlige deltakere var faktisk dobermenn. Der ble vi også møtt med en utrolig mange kommentarer. En fortalte meg at de ikke kunne ha en ulldott loffende rundt der. En annen forklarte meg at hunden måtte kunne løpe.

Vel det var ikke noe i veien med dine bein, du løp som en vind og fant begge figurantene. Men jeg var ikke rask nok, og brukte for mye tid på min del av jobben. Så jeg ødela for deg. Og det ble ingen plassering på oss.

Du fikk gode poeng for fart og søkestil og påvising.

Men senere på et uoffesielt stemne fikk du en bra plassering i rundering.

Jeg har en svingene helse, og det er ikke alltid at jeg har krefter og ork til å trene bruk, så i perioder hvor helsen var i bølgedaler, fokuserte vi på triks. Det ble etter hvert mange triks du lærte deg. Trikstreningen brakte oss nærmere hverandre. Vi hadde det moro i lag, og fikk et tettere bånd. Det fine med triks er at det ikke er så pirkete som i lydighet, det gir rom for variasjoner. Og vi koste oss begge med å lære nye triks.

Øvelsen å gå på to var noe du hadde stort talent for. Allerede som valp, opplevde jeg at når du hørte eller så noe på lang avstand, kunne du reise deg på to for å få bedre oversikt. Ja du kunne gå hele strekk på to bein, mens du skuet etter hvor den lyden kom fra.

Det begynte med at aktivitets lederen på aldershjemmet så oss trene triks på idrettsplassen. Hun ble så begeistret og ville at vi skulle komme og holde oppvisning for de på aldershjemmet. Siden gikk ryktene og vi hadde oppvisning både for pysisk utviklingshemma, barnehage og skoler og aldershjem. Din ro og selvsikkerhet var helt fantastisk. De som ønsket å hilse på deg fikk innvilget audiens. Og du taklet alle slags folk, både dem i rullestol, i barnevogn. Pysisk utviklingshemma som hadde uventede bevegelser. Du taklet dem alle med den største selvfølge. Og jeg var så stolt av deg.

Du ble bitt av hoggorm. Og jeg var en tosk. Vi dro til nærmeste vakthavende veterinær. Jeg mente at tiden var det avgjørende. Men han var veterinær for gårs dyr ikke hund. Jeg viste at hunder med hoggormbitt måtte få drypp. og forlangte at veterinæren satte deg på drypp. Han ringte til en veterinærklinikk i Bergen for å få informasjon om hvordan han skulle gjøre det. Til min store skrekk brukte han skalpell på deg uten bedøvelse. Han mente at bedøvelse kunne være farlig for deg, og han måtte kutte i huden for å finne blodåren. Men selv da fant han ikke blodåren din. Han stak og stakk med nålen inni såret. Før han ga seg i kast med neste fot og neste.
Du stod der bare og bluket med øynene, og lot fyren kutte, og stikke i deg. Så tillitsfull og tålmodig at det skar i hjertet mitt.

Da fyren skulle begynne på den fjære foten satte jeg foten ned og nektet ham å sjære mer i deg. Det ressulterte at han satte dryppet inn under huden din. Åh stakkers deg. Det må ha vært helt grusomt smertefullt. Bakfoten este opp som en balong. Huden var stam som en fiolin streng, og ble isende kald. Foten på nedsiden av dryppet ble også iskald. Og jeg fryktet for koldbrann. Du så også bekymret ut, blunket med øynene, og peste. Det var så langt du gikk i å vise din smertet. Jeg rev ut dryppet fra foten din. Og hedligvis forsvant hevelsen sakte, og i følge veterinæren gikk den inni blodet ditt.

Du var en real tøffing bestandig når det gjaldt sår og skader. En gang vi var på tur, så jeg blod i terrenget og anntok at et vilt dyr var skadet. Jeg gikk og spekulerte på vilken type dyr det kunne være. Blødde jo ganske mye også. Før jeg oppdaget at det var du som blødde. Den ene tredeputen hadde fått et dypt kutt. Du haltet ikke en gang.


Du hadde mye jakt instingt og jeg var redd du ville begynne å jage etter sauer. Så vi oppsøkte beiter hvor det var sau, og spilte at jeg selv var redd dem. og trøstet deg og syntes synd på deg.  Det var til de grader effektivt at du siden når du så sauer, klatret opp etter meg og ville bli bært forbi med kløv og det hele. Var du løs og uforværende oppdaget sau, kom du styrtende til meg, som om du hadde sett den onde selv.  .


Grunnen til at jeg ville ha en stor hund, var at jeg trengte en kløvhund. Jeg ønsket meg en hund som kunne hjelpe meg å bære det vi trengte på turer på fjellet. Og jeg ønsket meg en hund som kunne trekke litt. Og det fikk jeg hos deg. Aldri har jeg hatt en bedre kløv og trekk hund enn deg. Og du likte å bære og trekke.

Jeg begynte innæringen gradvis og lot deg bære kløv opp til tre ganger i uka, selv på vanlige hverdags turer, bare for å trene deg opp, og få kroppen din til å bygge muskler. Økte med hundre gram i uka. Vi brukte sand sekker i posene for å ha helt nøyaktig lik vekt i begge posene, og gradvis økte helt nøyaktig.

På to år, bygde du muskler så det syntes, og kjentes. Du var som en real bodybylder, og ble sterk som en bjørn. Du bar lekende lett ti kilo på ryggen. Jeg er sikker på at du kunne båret enda mer om jeg hadde ønsket det. Ofte både bar du kløv og dro meg oppover samtidig. Jeg så deg aldri bli sliten.

Vi hadde utrolig mange og flotte fjellturer. Du elsket de lange turene våre. Og vi dro på oppdagelses ferder og utforsket for oss nye tur og fjellområder. Det var en flott tid Robin. Du var så intusiastisk og begeistret for disse turene våre.

Så prøvde vi oss på utstilling. Jeg samlet pels på deg og følte at jeg holdt på å bli helt gal av alt pels stellet. Pelsen tovet under sele, kløv halsband og uansett hva jeg hadde på deg så tovet det der. Når du gikk i skogen hang kvister og lyng seg fast i pelsen og nærmet tovet seg fast. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg brukte minst en time hver dag til pelsstell.

Jeg våget ikke selv klippe deg til utstilling. Bare hverdags klippen tok jeg. Så når du omsider hadde nok pels. Dro vi til hudefrisør. Hun ble temmelig sjokka over så mye pels du hadde. Jeg hadde samlet mer enn nok pels til å kunne la deg få hvilken som helst frisyre jeg ønsket. Men jeg ønsket en med mist mulig pels. For jeg hadde fått nok av pelsstellet. Så du fikk en toalett 60 frisyre. Den kledde deg ganske bra.

Den første og siste utstillingen du var på var en dobbelt utstilling. Lørdag var vi på Bønes reket senter og fikk en tysk dommer. Han roste deg høyt opp i skyene. Vakker harmonisk, stor, muskuløs, flott hannhund, nydelig pels. Han fant ikke noe negativt om deg. Alt var bare flott. Og du fikk sert. Jeg var så stolt av deg.

Søndagen var vi på en annen utstilling. Vi fikk en norsk dommer. Og hun likte deg ikke. I følge henne var du en utypisk puddel. For stor, for muskuløs og klumpete. Bevegde seg som en bulldoser. Blass pelsfarge. Kunne med fordel stilles som en rottweiler.

Hun sendte oss rett ut av ringen, med ord om at hun håpte å ikke se flere slike hunder.

Man skulle jo ikke tro at det var samme hunden som ble bedømt, de to dagene. Jeg fant ut at jeg ikke likte utstilling. Det var for tilfeldig. Og alt opp til hva den enkelte dommer syntes. Føltes useriøst, når samme hunden dag etter dag kan få en så forskjellig kritikk.

Etter utstillingen var vi inni en utrolig varm periode. Og jeg var grundig lei pelsstell, så jeg klippet deg veldig kort. For kort. Og selvsagt kom det en kuldeperiode dagen etter du ble klippet ned. Så jeg måtte sy et varmedekken til deg. Du trivdes ikke i så kort pels, så jeg har aldri noen gang klippet deg så kort igjen. Jeg beklager at jeg klippet deg så kort.

Du var så hjelpsom og flink. Du løp og fant ting jeg mistet på turer, og kom opp med posten til huset når noen ga deg posten nede ved postkassene.
Du fant nøklene, lommeboken, og mobilen som jeg stadig forla rundt om i og utenfor huset. Du viste navnet på mange forskjellige gjenstander så var det bare å be deg finne den gjenstanden jeg lette etter. Og du fant. Du syntes det var morro å lete etter ting jeg hadde mistet og forlagt.

Vi begynte å sykle sammen. Og du så ut til å stortrives med å løpe ved siden av sykkelen. Du langet ut og virkelig svevde ved siden av meg. Vi hadde flere fine turer, før vi var så uheldig, at en liten blandings hund plutselig dukket opp og beit deg i bakfoten. Den hang fast og du var bundet til sykkelen i springer. Jeg prøvde å få vekk den lille hunden. Det ble kaos. Klarte å koble deg løs, og du skremte vekk hissiproppen med å brøle. Men aldri mer fikk jeg deg til å nyte sykkelturer, og jeg gikk vel ikke inn for oppgaven helt fullt heller. Det ble til at skykkelturer ble kuttet ut.

Du var ikke glad i bilkjøring. Og det er forståelig. Jeg har ikke sett på maken til bilsyke. Vel du spydde ikke. Men du slevet. Og som du sleva. Jeg husker jeg hadde min kusine på besøk med hennes tilkommende. Vi skulle til et turområde hvor vi måtte kjøre for å komme dit. De måtte dekke seg til med en plast duk. Du ristet deg gjevnlig og slev klysene fløy rundt i bilen og bombarderte alle som var i bilen.

Slevet rant til de grader at jeg sydde en smikke med lomme. Og den lommen måtte tømmes for slev hvert femtende minutt, ellers ville det renne over sine bredder. Men selvsagt alt slevet traff ikke lommen det meste rant nedi hundesengen med kanter. Så vi måtte ofte stanse og skifte aviser i hundesengen, som ble helt fulle av slev. Stakkers deg. Det ble mye bilkjøring på deg. Jeg må kjøre vekk fra hus hele vinterhalvåret for å unngå fyring. For ellers blir jeg dårlig.

Jeg kjøpte sånn snor til å henge under bilen, for redusere på kvalmen. Og prøvde homeopat medisiner. Men ikke noe hjalp.

Så prøvde vi på en real langtur. Du veden som du sleva. Husker jeg stanset på bensins stasjoner og tømte bosspannene deres for gamle aviser. Og byttet ut de sørpa våte aviser fulle av slev. Det var ikke få ganger jeg undret meg over hvordan det var mulig å produsere så mye slev, fra bare en hund.

Men den langturen hjalp. På returen var du vesentlig bedre og etter hvert ble du bare bedre og bedre. Til du ikke slevet i det hele tatt.

Du måtte alltid sitte og se ut. Selv om du kom rett fra veterinær og var groggy etter nedoping, så ville du sitte, og se ut, du satt og sjanglet. Men sitte det ville du. Bare de siste ukene før du forlot meg la du deg ned under kjøring.

Så lenge jeg ikke hadde andre med i bilen, var din faste plass på passasjer setet ved siden av meg framme i bilen. Du hadde et eget sikkerhetsbelte framme. Der fulgte du rolig med på alt som skjedde. Du var som den rene kartleser. Du så svinger på veien kom og lente deg mot den siden som sentrifugal kraften ville trekke deg. Før vi begynte på svingen. Du viste hvilken vei du ville bli trukket. Når du så en møtende bil, strammet du musklene og løftet hodet før jeg bremset. Du viste hva som ville skje før det skjedde.

Jeg er sikker på at du kunne blitt en bedre sjåfør enn meg, om du hadde hatt fysikk til å kunne nå pedaler og holde i ratt. Du satt akkurat som et menneske, så flott.


Robin du var den første hunden jeg har hatt som ikke kunne svømme. Det i seg selv er jo ganske oppsiktsvekkende etter som puddel er avlet fram for apportering av skutt fugl i vann.

Den første gangen du gikk i vannet var da vi var på flytebryggen. Du så en av båtene som var fortøyd til bryggen, hadde et garn i en balje, Du var nysgjerrig å satte forbeina på båtripen, mens bakbeina var på bryggen. Båten fløt vekk fra bryggen og du ble lengre og lengre, til du til slutt gikk i vannet. Du forsvant under vannet kom opp til overflaten et par ganger før du sank ned igjen, og klarte ikke komme opp til overflaten igjen. Jeg kastet meg på magen på bryggen og fikk dradd deg opp på land.

Robin du likte å jage etter flygende fugler. Men en gang fløy fuglen ut over et vann, og du kastet deg uti vannet. Og forsvant under. Jeg måtte hoppe uti etter deg, med klærne på. Jeg ble redd for at noe lignende skulle skje, og jeg ikke ville nå fram til å redde deg opp i tide. Så du måtte lære deg å svømme.

Jeg prøvde å lære deg å svømme, ved å holde deg oppe. Det utrolige var at du ikke var noe redd, du stolte fullt ut på meg. Men jeg hadde vansker med å holde deg oppe, og samtidig selv holde meg flytende.
Så jeg sydde en redningsvest til deg. Et dekken fylt med isopor. Så hadde vi rene svømmetrening. Gradvis fjernet jeg mer og mer isopor fra vesten. Og du begynte å få taket på det å svømme. Så fikk jeg tak i en ordentlig redningsvest for hund. Da du var 7 år begynte du klare å holde deg flytende selv uten redningsvest. Særlig god svømmer ble du aldri, men du holdt deg flytende og du likte å svømme. Særlig med redningsvest. Men det var en stor seier at du endelig klarte deg i vannet. I det hele tatt var du en hund med utrolig mange seiere. Vi møtte veggen og fikk problemer, og klarte å løse vanskene i tur og orden gjennom hele livet. Sammen klarte vi å løse alle vansker.

Du var stort sett en frisk hund med god helse hele livet. De største plagene dine var ørene. Helt til du ble 6-7 år var du en kronisk ørehund. Hvert halvår måtte du dopes ned hos veterinæren, så han kunne rense opp helt ned til trommehinnen din. Men bortsett fra det var du en frisk og sterk hund.

Vi ble så sammensveist at det var helt vanvittig. Når uforutsette ting dukket opp og jeg måtte forlate deg, enten for noen timer eller et par dager. Så passet min mor på deg. Du var glad i min mor. Men likevel fant du ikke roen. Du vandret hvileløs fram og tilbake inne. Og ute satt du og speidet etter meg.

Først når jeg kom hjem kunne du slappe av. Da var alt i orden. Og jeg følte meg naken uten deg.

Du var med meg på bibliotek, i bank bokhandel, ja de fleste butikker, med unntak av matvare butikk. Du var eksemplarisk på buss, båt og tog. Du oppførte deg som du aldri hadde gjort annet. Gikk i rulletrapper med den største selvfølge, og i heiser.

Over alt var du med. Og du var så lett å ha med. Jeg merket omtrent ikke at du var der. Når jeg stoppet for å se på noe satte du deg tålmodig ned og ventet til vi skulle gå videre. Kom noen og ville si hei så hilste du høflig på dem. Ville de ikke ha kontakt med deg så overså du dem og lot som de ikke var der. Du var min skygge, og min beste venn. Du var til og med, med meg inn til øyelegen. Du lå rolig og ventet på meg mens legen undersøkte øynene mine. Det var vist første gang han hadde hatt en hund der inne. Men han var imponert over at du bare lå der, og venta så tålmodig.

Det var et noen som tok kontakt med meg og ville ha hjelp med sine hunder. En hadde et stress problem, to hadde hunder som var redd for andre hunder, og hadde en angrep i beste forsvar taktikk. Ikke ulik deg selv for noen år siden.

Du var selvsagt med, det var som du forstod at de andre hadde problemer. Du lot deg ikke affisere av at de andre bråkte og raste mot deg. Du overså dem og dempet ved å snuse i bakken. Du viste en imponerende ro og selvtillitt. Selv om jeg bare bant deg og selv var borte hos de andre hundene. Du stolte blidt på at dette var trygt. Det syntes jeg var så imponerende. Særlig med tanke på den fortiden du hadde bak deg.

Du klarte å hjelpe de andre hundene til det stadiet at de klarte å gå på tur parallelt med deg. Du hjalp dem i gang. De ville få mye trening foran seg, men du ga dem en fin start.

Du ble også gode venner med en tibetansk spaniel tispe. Hun kastet seg på rygg bare du så stengt på henne. Og snart ble du så trygg at du kunne leke litt med henne. Det var så artig å se. Du var så forsiktig, og hensynsfull. Og du ble hennes store forbilde. Hun ville snuse der du snuste og gå der du gikk. Du tillot at hun klatret opp etter deg. Og ble så trygg på henne.

Rett før julen 2004 ble du plutselig så utrolig trøtt. Du reagerte ikke på noe, bare lå og orket ikke noe. Veterinæren fortalte at du hadde den samme sykdommen som kongen. En lekkasje i venstre hjerteklaff. Lekkasjen var ganske stor. Han fortalte at du kunne leve alt fra noen dager til et halvt år. Men han tvilte på at du ville holde så lenge som et halvt år. Fordi hjertet var så dårlig og lekkasjen så stor. Det var ingen mulighet for å bli bra av hjerte trøbbelet.

Du fikk hjertemedisin og vanndrivende tabletter.

Jeg var knust, og sørget over deg. Orket ikke tanken på å miste deg. Vi som hadde vært i gjennom så mye sammen. Vi som hadde vunnet så mange seiere.

Og jeg satte meg til å lese om hjerte problemer og mulighetene der. Og fant ut at gradvis opptrening kunne gi muligheter for lengre liv, samt at det var viktig å gi hjerte-medisnen til samme tidspunkt hver dag. Og vi må ha gjort noe riktig, for du levde i 6 år til, og det var ikke hjertet du døde av. Du ble faktisk bedre av hjertet og fikk ork og overskuddet igjen.

I den perioden hvor jeg fryktet for ditt liv. Var det andre som fryktet for mitt. Min mor var redd for hvordan jeg ville takle å miste deg. Og ville at jeg skulle få meg en hund til. Først viste jeg ikke hva jeg ville. Følte at jeg egentlig ikke hadde overskudd til en valp nå. Men samtidig så innså jeg at jeg ikke ville takle å miste deg. Så innså at det kunne være en ide. Videre så hadde jeg jo lovet meg selv at du skulle få en hundevenn. Nå hadde jeg muligheten for å holde det løftet.

En liten valp regnet jeg med at du ikke ville oppfatte som en trussel. De valpene du hadde sett og hilst på hadde du taklet bra. Så regnet med at det ville gå.

Men da viste jeg ikke hvilken virvelvind av en valp jeg skulle få. Zanto stormet inn i våre liv og lagde kaos. Han var over alt og ingen steder. Den enorme aktive valpen som foretok seg noe hele tiden stresset deg opp, og du likte ikke nykommeren. Han var din rake motsetning. Zanto struttet av selvitlitt, og en urokkelig tro på at han personlig var universets navle. Alt som skjedde, skjedde for å glede ham. Alle mennesker møtte ham med en utrolig gjensysn glede, uavhengi av at han aldri hadde sett dem før.

Han var så aktiv at jeg nærmest så på ham som hyperaktiv. Zanto ble hurtig knyttet til meg, og krevde og ønsket oppmerksomhet, hele tiden.

Du mislikte ham så sterkt at jeg vurderte faktisk å få omplassert Zanto. Jeg kunne ikke la dere to være alene sammen. For var redd for at du skulle miste tålmodigheten med villstyringen. Så all energi gikk over til å bedre forholdet dere i mellom. Det tok to måneder før jeg så at du begynte å se at Zanto kunne være en ok fyr like vel.

Og gradvis som tiden gikk ble du mer fortrolig med Zanto. Du lærte deg og stole på at han ikke ville utfordre deg. Zanto hadde stor respekt for deg. Og du oppdaget at du ikke trengte å eksplodere for å sette ham på plass. Det holt lenge å se stengt på ham, så trakk Zanto seg unna.

Etter hvert ble du hes. Noe som hører alderdommen til. Du klarte ikke bjeffe høyt nok til at jeg hørte at du ville inn. Men Zanto hjalp deg. Og fortalte at nå ville du inn.

Zanto sin ankomst medførte at vi fikk to store hundesenger på soverommet. De var ikke helt make. Og du nøt privilegiet over å få velge hvilken seng du skulle ligge i for natten. Zanto ventet alltid på at du hadde valgt seng, før han la seg i den ledige sengen.

Etter hvert foretrakk du å få tyggebeinene myktygget før du begynte å spise på dem. Zanto gjorde det for deg. Og du lurte lett beina fra Zanto ved å late som du hørte noe ute og løp bjeffende mot vinduet. Dermed var Zanto i vinduskarmen og nibjeffet, mens du rolig kunne forsyne deg med beinet Zanto hadde tygget på.

Da du var ti år merket jeg at noe var galt med deg. Du forsvant inn i deg selv. Du begynte på ting, og liksom ikke husket hva du skulle gjøre. Du rotet til øvelser som du kunne. Mistet fokus. Noen ganger begynte du å gå uten at jeg fikk kontakt med deg. Du gikk som i søvne. Andre ganger løpte du etter ballen, men glemte å stanse for å ta opp ballen, og bare fortsatte å løpe. Så ble du redd og så ut til å ha lett etter meg og så glad for å finne meg igjen.

Etter undersøkelse hos veterinæren fikk du diagnosen dement, eller alsheimer.

Det var en tøff diagnose å få. Jeg gikk på kurs for pårørende med alsheimer. Og lærte en del. Det jeg bet meg mest fast i, var at en måtte bruke hjernen. Satt man med hendene i fanget utviklet sykdommen seg fortere.

Så vi gikk inn for å bruke hodet med liv og lyst. Det tok litt tid før jeg lærte meg å tilpasse meg deg. For det var ganske så annerledes å trene en dement hund enn en vanlig hund. Du hadde aldri vært en lett hund å trene med, men etter du fikk demens diagnosen var det enda vanskeligere. Men selv med demens, klarte du å lære inn nye øvelser. Vi måtte riktignok lære inn de nye øvelsene på nytt og på nytt mange ganger før de satt. Kjønt ingen øvelser satt helt for du glemte ting du kunne, men innimellom husket du det.

Jeg vet ikke hvordan du hadde vært om vi ikke hadde trent slik. Men jeg tror vi klarte å holde demensen på et ganske stabilt stadige. Noen ganger syntes jeg du var blitt litt verre, men andre ganger virket du nesten helt klar.

Et år etter du fikk demens diagnosen klarte du å få opprykket til elite klasse og ble beste hund i klassen både lørdag og søndag.

Da du gikk elite, gikk det ikke så bra, ble litt rot. Men du har i hvert fall gått i elite. Og det som 12,5 åring og dement. Det er ikke dårlig bare det.

Du har alltid hatt en sterk jakt lyst. De første årene jaget du etter fugler som fløy i luften. Men på dine eldre dager ble du svært fokusert på mus under jorden. Din typiske stilling var at du stod med hodet under jorden og rumpen i været og halen logrende som en propell. Du hoppet fra tue til tue og stakk nesen ned og gravde etter mus. Var helt utrolig hvor moro du hadde det.

Du begynte å bli litt stivere i beina. Og du fikk både spesial mat som var bra for leddene og tabletter som skulle gjøre det lettere for deg.

Men så fortsatt at kroppen ikke alltid spilte på lag med deg. Så jeg var så heldig å få med en venninne på massasjekurs for hunder. Jeg hadde både deg og Zanto med. Min venninnene fikk låne deg, for du var så lett å ha med å gjøre. Du var en engel, og så tillitsfull. Det eneste som en må være obs på er at du ikke måtte få fysisk kontakt med fremmede hunder. Så lenge det ikke skjedde var du en engel.

Vi fikk mye glede av massasje kurset og siden gikk jeg på et heeling kurs, Slik fikk jeg bedre kunnskap og muligheter til å hjelpe en stiv og gammel kropp.
Du lå på den tykke madrassen på stellbordet og bare nøt massasjen og heelingen.

Da ideen om å lage en bok om dere to kom fra en venninne av meg, var jeg først skeptisk. For så at du ikke hadde den samme kroppsbeherskelsen som før. Men jo mer jeg tenkte på det jo bedre likte jeg ideen. Du trengte å bruke hodet, for å holde demensen i sjakk. Det ville være mye trening som kom til å ligge bak mange av bildene. Så jeg hoppet til å gjorde et forsøk. Du gjorde ditt beste. Så du ble fort sliten og treningsøktene måtte være korte. Men du stilte opp og ga gjernet som det heter seg. Og vi fikk bildemateriale til fem barnebøker. En av bøkene er alt utgitt og har fått en strålende tilbakemelding. Gjennom bøkene har du på en måte fått evig liv.

Du var med på fjellet og på alle turer vi hadde og trengte ikke tilpasse turene spesielt til deg før tre uker før du døde.

Den 17. mars 2011 begynte marerittet. Du fikk en kjempe kul i halsen som plaget deg veldig. Og jeg var så redd. Men heldigvis viste det seg å være en verkebyll. Men etter den var slått hull på oppdaget vi en kreft i ganen din. Du mistet appetitten. Fikk alvorlige problemer med koordineringen av bakbeina. Nyrene sviktet. Vi fikk større problemer enn vi kunne takle. Men likevel var du med på turer. Vi kunne ikke gå så langt lenger, for du slet med bakbeina. Men du var den utrettelige tøffe Robin som stod på. Du hadde vilje og styrke, og gnist i øynene helt til det siste.

Jeg savner deg noe så vanvittig. Vi har hatt problemer under veis. Og mange utfordringer. Men du utviklet deg til å bli en helt utrolig fantastisk og tillitsfull hund.

Det føles som at verden er blitt fattigere da du forlot oss. Men samtidig rikere fordi du har levd. Du har gitt av deg selv og gitt både meg og andre så mye. Du har opptredd og gledet både barn og eldre. Du har blitt årets hund på puddelpraten to år på rad.

Du vil alltid være i mitt hjerte Robin. Og jeg vil aldri glemme deg.








12 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Torhild!

Så leit å lese at Robin er gått bort. Han har hatt et fantastisk liv, takket være deg. Du må være den beste eier en hund kan ønske seg. Sender deg en varm trøste-klem.

Klem fra Marianne & Sofus

lilleba sa...

For en fantastisk historie om en like fantastisk hund !!

Nydelig skrevet, og så mange koselige bilder.

Klem fra Lilleba på Rusk og Rask

Olaug sa...

For et utrulig fint og rikt innlegg. Ein blir kjend med Robin på ein flott måte, og på same tid vemodig for at han ikkje lenger er med oss. Du var det aller beste som kunne skjedd Robin, og hadde aldri blitt som han blei hadde det ikkje vore for deg. Det prøver eg å påstå at alle som leser dette innlegget ser, for hjelpes du har jammen lagt ned masse arbeid i han.
Og jaggu fekk har til ein heil del masse også, du har vore utrulig flink til å lese hans signaler og fått til metodar som faktisk han trivdes med. Og bare det er vanvittig bra. Takk for at eg fekk lese om Robin, eg har trua på at dei vil føgja oss etter at dei har vandra over regnbogebrua. Klem frå Olaug og Thassie

Bente sa...

Rørende å lese historien om Robin og deg, er så imponert over alt arbeidet du orket å legge i ham (må innrømme at jeg nok hadde valgt letteste utvei)
Men den Robin som jeg har blitt kjent med gjennom dine historier og filmer er en hund som virkelig har betalt tilbake i rikt monn.
Vi kommer til å savne ham alle sammen.
Sender en stor trøsteklem til deg og Zanto

Susann`s blogg sa...

Dette var utrolig rørende å lese Torhild. Som jeg har skrivd til deg på Puddelpraten,så kunne ikke Robin fått en bedre eier enn deg,du er alle hunders drømme eier.
Tårene mine triller som bare det når jeg leser den rørende og sterke historien til Robin.
Han kommer til å være dypt savna av alle som har vært så heldige å blitt kjent med han i live og på nettet.
R.I.P. Norges nydeligste puddel,Robin.
Stor trøste klem fra Susann Og Vinnie.

Anette sa...

R.I.P Kjære Robin!
Fantastisk å lese dette minneskrivet Torhild.
Stor klem fra meg og pudlene.

De syv underverk sa...

Sterkt og rørende ettermele, Robin verdig. Og, jeg stiller meg bak flere av de øvrige kommentarene: Bedre hundeeier kunne ikke Robin kommet til. Imponerende å lese om det store engasjementet du under hele hans liv la for dagen for å støtte, forstå og respektere ham som individ, og hele tiden fokusesre på hundens livsinnhold og livskvalitet. Fred over Robins minne, og en stor trøsteklem til deg.

Anne Britt sa...

Dette var fint å lese, Torhild. Så lurt av deg å skrive dette ned. Du får satt ord på sorgen din. Og det er fint at du formidler dette.
Bilde nr. 11 er så sterkt! Robin på fjellet, i sitt rette element. Jeg tenker at der er han nå. Høyt over alle sammen. Jeg tenker han kikker ned på deg, du som greide å gi ham alt! Og jeg vet at han er takknemlig og fornøyd over livet han fikk.Klem!

Anonym sa...

Utrolig fint å lese - for en flott hund og for en flott hundeeier!

Anne Christine sa...

Så fint å lese - dere var virkelig gode for hverandre, og du ga ham det beste livet han kunne fått! Drømmen må være å få lov til å være din hund!

Marit B Eriksen sa...

Torhild.. jeg gråter i kveld.. fordi jeg ble så rørt over måten å beskrive sin herlige hund.Han må virkelig ha hatt det godt!!!

Anonym sa...

http://site.ru - [url=http://site.ru]site1[/url] site
site2