En oppsummering om Robins sykeforløp

Jeg vil her skrive en liten oppsummering på det som har skjedd med Robin.

I vinter falt Robin og slo haleroten sin. Han skadet noen nerver i halen, som gjorde at han ikke kunne bevege den. Men gradvis i det siste har vi sett at halen har fått mer førlighet og han begynte å løfte halen innerst ved haleroten. Nervene vokser sakte, men til sommeren regnet jeg med at han ville bli betydelig bedre.

15 februar fylte han 14 år.

18. februar
var vi til en helse sjekk med Robin hos veterinæren. Vi fant en anelse høye verdier på nyrene, men ikke noe som bekymret legen vesentlig. Men vi skulle tilbake etter påske for å ta nye prøver og holde det under oversikt. Robin får fortekor som er hjertemedisin på grunn av sitt hjerte problem, Men fortekoren er også bra for nyrene. Og hjelper nyrene.

Torsdag 17 Mars

begynte helvete. Robin skulle bare børstes, før tur. Flott tur var planlagt. Men oppdaget en knyttneve stor kul i halsen på hunden. Som ikke hadde vært der før. Den kom i løpet av natten. Fik time samme dag hos veterinæren.

Han trodde det kunne være en lekkasje i spyttkjærtelen som vevet rundt reagerte på, eller kreft. Robin ble satt på antibjotika og korteson.
Dagen etter hadde kulen vokst mer, og han fikk ytterligere større dose med korteson.
Fredag og lørdag ville han ikke røre maten. Søndag spiste han litt stekt kyllingkjøtteig.

Jeg gråt mye og var helt fra meg av bekymring. Hatet at det var helg, og at det var så vanskelig å finne en veterinær som kunne hjelpe. Robin var tydelig plaget av kulen.

Mandag 21.Mars.

Kulen hadde vokst til dobbel størrelse av fredagen. Robin kunne ikke åpne munnen uten at kjeven kolliderte med kulen. Den var også kommet kul på den andre siden av halsen. Og Robin var tydelig plaget av kulen.

Vi dro opp til veterinæren samme dag. Vi skulle ta en vevsprøve av kulen, for å få det analysert. Da veterinæren kuttet i kulen, rant blodfylt materie ut av kulen.
Jeg var kjempe lettet. Nå ville kulen forsvinne, og alt ville bli som før.

Men for sikrehets skyld tok veterinæren en titt ned i halsen på hunden og oppdaget en svulst lengst bak i ganen. Han tok en vevsprøve av den. Dessverre kunne vi ikke fjerne den svulsten. For da måtte alt bløtvevet i gangen også fjernes. Det ville gjøre det vanskelig å spise uten å få maten i lungene eller opp i nesen.

Robin fikk en ny type antibjotika, som passet bedre til situasjonen. Men på returen hjem fra veterinæren vokste kulen seg like stor som den hadde vært torsdagen, da vi dro opp første gang. På de få timene hjem fra veterinæren hadde kulen vokst. Og jeg gråt som en unge. Robin var tydelig plaget av kulen.
Det var for sent på dagen til å kunne ringe veterinæren.

Tirsdag 22 mars,
ringte jeg veterinæren og fortale om kulen. Vi skulle se den an til neste dag, og eventuelt legge inn et dren.
På turen Tirsdag, begynte det å renne blodfult puss fra kulen. Og jeg svevde i den syvende himmel. Nå var det håp om å bli kvitt kulen.
Hele tirsdagen vekslet kulen med å vokse og tømme seg.

Robin så ut til å være i bedre humør, kulen plaget ham ikke mer, apetitten var god og han hadde lyset i øyene. Han strålte, og var tydelig glad. Og jeg strålte i lag med ham.

Ondag 23 mars.
Kulen i halsen var tilnærma borte. Men Robin sin almen tilstand var dårlig. Han hadde fått en dårlig kontroll på bakbeina. Robin er redd for å gå ned trappene. Han var trist. Og jeg var redd, og gråt mye. Jeg snakket med veterinæren, men vi skulle se det litt ann.

Torsdag 24 mars.
Robins desiderte verste dag noen sinne. Han hadde store problemer med å forflytte seg. Stod og svaiet. Det var håpløshet i øynene hans. Robin hadde det vondt, og han var kvalm og spydde.

Robin nektet å gå ned trappene, og jeg bar ham ned så han kunne få gjort fra seg.
Jeg snakket med veterinæren igjen. Og gråter, For så jo at Robin ikke kunne ha det slik i så mange dager. Vi kom fram til at Robin trolig ikke tålte anibjotikaen han nå gikk på, og ble satt over på den han fikk i helgen.
Begynner fra i dag av, med daglig massajse og heeling på Robin.

Fredag 25 mars.
Robin er vesentlig bedre enn gårsdagen. Han har mer gnist i øynene, Ser gladere ut, og har noe bedre bevegelighet i bakbeina.
Kulen i halsen er nå helt borte, og ikke noe problem over hode.

Jeg ringer med veterinæren igjen. Han lurer på om det kan være en sammenheng med den store kulen i halsen og bevegeligheten hans. Bakteriene i halsen kan ha fulgt blodbanene og påvirket sentral nervesystemet. Han har lyst å sette Robin på antibjotikaen som han ikke tålte igjen. Men vi blir enig om å utsette det.

Lørdag 26 mars.
Robin er i bedre humør. Det er fortsatt en dårlig koordinering av bakbeina. Men likevel mye mye bedre enn torsdagen. Robin blir med på en tur og vimser litt rundt og ser ut til å storkose seg.

Han lysner til hver gang jeg ber ham om å gjøre noe. Jeg er lettet og ser at det er håp, selv om bakbeina ikke er helt med på noten. Så har han det bra.

Søndag 27. mars

Robin får et bad. Tanken er at føningen etter badet vil gjøre ham godt. Teorien holder stikk. Robin klarer å gå ned trappene ganske greit. Og Virker ivrig og full av liv. Robin har fått livslyst og glede igjen. Og jeg er så lettet.

De neste dagene har Robin det bra, bortsett fra at han sliter med bakbeina. Han har fått en pussig gange, hvor forbeina beveger seg hurtig, og bakbeina langsome lange sjanglende steg. Apetitten er ikke god. Men jeg lager ekstra ekstra god mat, som stekt/ kokt kjøtteig, renset kylling, Eggerøre. Ost fiskepudding, Pannekaker. Osv. Det spiser han. Men tablettigvingen er blitt en utfordring. I alle år har det å gi ham tabletter vært en enkel sak. Pakker det inn i brunst. Og tablettene forsvinner.

Robin var mer sliten enn før. Men ville gjerne være med på tur, og hadde også glede av turene. Som selvsagt ble tilrettelagt for å passe ham. Han henger fort etter når vi går, så vi går lite, loffer bare helt sakte og gir ham mulighet til å snuse, og fokuserer heller på oppgaver som han tydelig setter pris på.

Onsdag 30 mars.
Robin elsket å få oppgaver. Så Onsdag hadde vi en miniatyr rundering, tilrettelagt spesielt for ham. Noe Robin satte stor pris på. Robin hadde det lyset i øyene. Og strålte. Han virket piggere om kvelden. Tror han var stolt over å ha fått Rundere, noe som alltid har vært hans yndligs aktivitet.

Veterinæren ringte meg på ettermiddagen. Han fortalte at svar på prøvene av kulen bakerst i ganen viste seg å være kreft.
Han ville ha Robin opp for å ta noen nye blodprøver.

Torsdag 31 mars.
Tok nye blodprøver.
Robin har gått ned 2,3 kg. På halvannen uke. Det er ikke overraskende, men bekymringsfullt.
Vi fikk ikke sett på svulsten i ganen, fordi da måtte vi ha dopet Robin ned. Fordi vi må få kjevene veldig mye opp og dra ut tungen for å kunne se kulen. Og det synes Robin er ubehagelig.

Fredag 1. april.
Akitviserer hundene med graving i hagen, Jeg graver ned baller, som de må grave oppigjen. Grave aktiviteten kom jeg på for å spare Robin sine bakbein. Begge hundene synes gravingen var en morsom aktivitet.

Helgen 2-3 april.

Håpet spirer. Robin har gnisten og livsglede. Bakbeina er fortsatt et problem, men ser tydelig at etter å ha gått litt, så går det seg liksom litt til.
Han er bedre i bakbeina. Enn på flere dager. Han henger ikke på noen måte etter, vimser fra side til side og snuser og undersøker. Er fortsatt et stort forbedrings potensiale på bakbeina. Men det går tydelig rette veien. Apetitten er fortsatt dårlig. Sliter med å få mat og tabletter i ham. Men med litt tålmodighet og prøving og feiling finner en ting som han ikke klarer å motstå.

Mandag 4. April.
Fikk jeg en ny telefon fra Veterinær. Han hadde fått prøvene på blodprøven. Det er ikke noe håp for Robin. Han har fått nyresvikt. Nyreverdiene har flydd i været. For 6 uker siden var de helt uproblematisk noe over normalen, nå har de flydd i taket. Han vil dø av seg selv om kort tid. Det er ikke noe å gjøre. Robin holder på å bli forgiftet av egen urin.

Det er veldig lite røde blolegemer igjen i blodet hans.

Det ble anbefalt avliving.

Han fikk time for avliving tirsdag den 5 april.

Robin jogget ned trappene tirsdag bedre enn på aldri så lenge. Han vimset rundt i hagen og så ut til å ha det strålende før vi dro til veterinæren.

Ettersom reisen til veterinæren er lang, er det naturlig å stoppe underveis for å lufte hundene. Ser tydelig at han sliter med bakbeina, og farten hans er dårlig. Men han har gløden i øynene. Robin har ikke gitt opp seg selv, så hvordan kan jeg. Jeg går flere runder med meg selv. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle ikke la andre fortelle meg når nok er nok. Men høre på Robin. Robin skulle bestemme. Jeg føler at jeg har sviktet min beste venn, som jeg skal lure den tillitsfulle snille hunden min inn i døden. Selv om jeg egentlig vet at jeg gjør det riktige. Så bølger skyldføelsen over meg, og jeg bare gråter.

Jeg spydde to ganger på veien til veterinæren. Fikk voldsomme skjelvetokter som om kroppen var i krampe.
Hjertet rives i småbiter og en er totalt knust.

Veterinæren var veldig forståelses full og tålmodig og taktfull. Jeg stilte han siste liten spørsmål. For å forsikre meg om at det virkelig ikke var noen håp. Men selv om en hadde kunnet få til en nyre transplantasjon, noe som en ikke gjør på hunder, Så har han fortsatt kreft.

Og jeg spør hvis vi hadde begynt på nyrefor før, Ville det ha endret situasjonen. Men vi ville i beste fall ha kjøpt oss en uke. Utviklingen har skjedd så brått, med nyrene. Total kollaps.

Robin sluknet som et lys da han fikk sprøyten.

Da han ikke var her mer, åpnet veterinæren munnen hans og dro ut tungen så vi kunne se på svulsten i ganen. Den hadde vokst til nesten dobbel størrelse. Ikke rart at han ikke var så lysten på mat. Må ha vært vanskelig å svelge med den kulen i munnen. Så selv om nyrene hadde latt seg fikse så ville svulsten i ganen ha satt en stopper for ham.

Så tirsdag 05.04.2011 Døde min kjære Robin.

Zanto var med inn til veterinæren i går og fikk se på det hele. Jeg vet at enkelte andre hunder savner hunden som er død, og vil lete etter den. Min tanke var at Zanto skulle få se, og forhåpentligvis forstå hva som skjedde.

Jeg vet ikke hva han forstod eller ikke. Hadde i grunn nok med meg selv, og prøve å svelge unna gråte klumper og prøve å klare å snakke med veterinæren.

Jeg har ikke sett at Zanto synelig har utrykket noe savn over Robin. Bortsett fra i siuasjoner hvor han er vant med å vente på Robin. Det er to store senger på soverommet. Det er alltid Robin som velger hvem av dem han vil sove i. Zanto tar den som er ledig etter Robin har lagt seg. I natt stod han og venta på at Robin skulle velge seng, så han kunne få lagt seg. Det ente med at jeg la en leke hund i den ene sengen. Da la Zanto seg tilfreds i den andre sengen. Jeg håper at Zanto etter hvert vil finne ut hvilke av sengene han foretrekker, så skal jeg fjene den andre.

Likeledes var det bestandig Robin som gikk først inn i bilen. Så nå er det ikke lett å få Zanto til å gå inn i bilen. Han venter på at Robin skal gå inn først. Og ser seg om etter ham.

Men utenom de situasjonene ser det ut til at Zanto foreløpig takler det bra.

Det siste døgnet har jeg for det meste grått. Selv om jeg vet at det var riktig å avlive Robin. Så føler jeg at jeg har sviktet ham. Vanskelig å forklare. Man føler at en har sviktet, fordi man har tatt liv. Vet at det er en del av livet. At alle som blir født alle som lever er dødsdømt. Det er prisen vi må betale for å ha et liv. Men døen virker så endelig, så permanent. Og jeg savner Robin så vanvittig. Det er et vakum igjen her etter ham. Men jeg er lykkelig over at jeg tråss alt har Zanto her. Han er en real godklump. Han har ligget mange timer i lag med meg i min seng. Han er herlig å holde rundt.

Jeg har slike byger hvor hele kroppen rister, og skjelver som om jeg har krampe. Får plustelige byger hvor jeg gråter som en unge. Ja angående unge.

Var så hvitt ute med Zanto i dag. Traff noen barn. Den ene gutten sa at han ELSKET boken om Robin og Zanto. Han bare ELSKET den sa han og la den vekten på ordet elske. Så lurte han på hvor Robin var. Og jeg begynte å gråte, først trodde han sikkert at jeg var helt rar. Men da jeg fikk trykket ut av meg at han var død, begynte gutten også å gråte. Så stod vi der og tuta begge to.

Vel dette var en tåredryppene oppdatering. Jeg skal når jeg bare får summa meg skrive et minneskriv om Robin. Det vil nok være litt hyggeligere lesning.