07.04.2011

Robin var en helt spesiell personlighet, og vi hadde et veldig spesielt og nært forhold. Vi var så samstemte og som om vi liksom hadde grodd og blitt en del av hverandre. Det føles som det er blitt fåretatt en amputasjon. Som en bit av hjertet liksom har dødd.


Har hatt konstante magesmerter etter han forlot oss. Så regner med at det har en sammenheng med det som har skjedd.


I dag har jeg lagt den ene sengen på soverommet opp på loftet. Det var så sårt å se den tomme sengen. Ble så tydelig at noen manglet. Må etter hvert rydde vekk medisinene hans. Det var jammen ganske mange medisniner han gikk på. Det går så uvant fort å lage i stand maten til Zanto, når en ikke trenger å tenke på medisiner i det hele tatt.


Det jeg synes er fint nå, er bare å sitte å se på Zanto som tygger på ett eller annet. Han kan ligge og slafse og kansker i vei. og det er utrolig godt å se på. Høres helt vilt ut. Men det gjør faktisk godt, å se Zanto kose seg.


Forlot Zanto i dag bare en liten stund. Skulle vaske noe sengetøy, og gikk ned i kjelleren. og fikk helt frysninger av lydene han laget. Som en unge som gråt. Det var vel en slagt ulelyd tenker jeg, men det var en så sår og fortvilet lyd at jeg fikk helt vondt i hjertet.


Han har jo omtrent ikke vært alene han. For Robin har allitd vært der med ham.


Så det er nok en bit vi må øve litt på etter hvert. Mine hunder er jo ikke mye alene om dagen. Bare noen minutter her og der, Høyden en halvtime, En kjelden gang så mye som en time. Men omtrent bestandig er de jo med meg over alt. Jeg føler meg faktisk naken uten hund. Som om jeg ikke har kledd meg sikkelig. Så merker veldig godt at det mangler en.


Men prøver å se framover, og se at Zanto vil få mye mer aktivitet etter hvert. Fordi han ikke må dele meg med noen. Og fordi vi ikke trenger å tilpasse turen til en som ikke kan gå så langt. Men i øyeblikket har jeg ikke helt klart å glede meg over akkurat det. Men regner med at jeg vil klare det etter hvert.