20. feb. 2013

Min verste og beste tur.

Zanto må være født under en heldig stjerne. Turen mandag utviklet seg til et mareritt, som mot alle ods endte bra. Jeg har vært nærmest i sjokk siden mandag og må stadig forsikre meg om at det virkelig står bra til med lillegutten min.


Det begynte med at jorden raste ut under beina på Zanto, så han falt ned et stup på 6-7 meter. Men halvesi i fallet hang venstre bakfot seg fast i noe. Så han ble... hengende mellom jord og himmel i løse luften etter en fot.

Det var helt forferdelig, Jeg krabbet på alle fire opp den bratte sleipe skråningen til bunden av stupet, Jorden skle ut under beina mine. og jeg sklei ned på magen flere ganger før jeg klarte å stå oppreit under ham, Da jeg løftet armen så høyt jeg klarte, maktet jeg å løfte i brystkassen hans , slik at vekten på bakfoten ble mindre.

Men jeg klarte ikke få ham løs. og stadig sklei jeg ned igjen og måtte krabbe meg opp igjen. og hver gang jeg mistet take i ham skrek Zanto. Jeg var helt fortvila. Viste ikke hva jeg skulle gjøre, Kunne ikke forlate ham å finne noe tau eller slikt i bilen. For da ville han henge for lenge etter foten. Stressa som gal for å holde meg under ham og løfte i brystet hans.

Vurderte å ringe brannvesenet, men det er ikke noe ordentelig brannvesen her, bare frivillige som er i full jobb. Vurderte å ringe min far, men han er dårlig til beins. Og skulle jeg ringe noen så måtte jeg slippe Zanto, Og det ville jeg jo heller ikke. Følte meg så utrolig hjelpeløs, som ikke klarte å få hunden min ned. Ikke klarte å hjelpe ham.

Plutselig så falt Zanto helt av seg selv, og landet oppå meg og vi rullet kast i kast nedover den bratte skråningen. Jeg prøvde å holde meg under Zanto mens vi falt nedover skråneingen. Var redd jeg kunne kvestre ham.

Da vi var kommet ned i dalbunden. Jeg var så vanvittig redd og sliten at jeg gråt. Og Zanto hoppet rundt meg og var så oppsatt på å trøste meg. Han løp fram og tilbake som for å overbevise meg om at alt var bra med ham. For sikrehetskyld ringte jeg veterinæren for å få noen råd og vi fikk råd om at Zanto skulle holde seg i ro noen dager. Jeg har massert ham flere ganger om dagen nå og giitt ham heeling. Bare for sikkerhets skyld. Det kan jo ikke gjøre noe skade i alle fall.

Og under over alle under ser det ut til at han har kommet fra episoden uten noen men i det hele tatt. Det er helt fantastisk. Men om natta har jeg veldig lett for å se ham for meg hengende etter en fot og må ofte slå på lyset og forsikre meg om at alt er bra med ham, Ligger å ser på at han puster, og er så innmari lykkelig for at det gikk så bra. . Ville bare fortelle dere om denne utrolige opplevelsen.

2 kommentarer:

lilleba sa...

Noe så vanvittig å lese !!
Tårene triller !
For en forskrekkelig ting å oppleve noe slikt...

Kan tenke meg hvordan dere begge opplevde marerittet.

Godt at det gikk bra til sist.
Ta godt vare på hverandre.

Klem fra Lilleba

Torhild sa...

Tusen takk for rørende og koselig kommentar. Ja det var et virkelig mareritt, som jeg håper jeg aldri vil oppleve igjen. Var helt forferdelig.

Men så fabelaktig at det endte bra. Så utrolig faktisk at det går ann å komme fra noe sånt uten en skramme. Men tusen takk for koselig kommentar Lilleba.