Presentasjon av storpuddlene Robin og Zanto.

Hei.
Tenkte jeg skulle åpne en liten dagbok til guttene mine her. Først tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om litt forskjellige artige prsolighets trekk ved guttene mine. Begge er av rasen storpuddel. Men av personlighet er de så forskjellige som de kan bli.

Robin er en lys aprikos storpuddel gutt på 12 år.
Zanto er en grå / sølv storpuddel gutt på 4 år.

En litt rar ting med Robin er at elsker tyggebein, men han ønsker å få det myk tygget på den ene siden, før han virkelig kan nyte et bein.
Nå som vi har fått oss enda en hund i huset, ser han virkelig mulighetene for å få tyggebeinet passe myk tygget. Og det utnytter han for det, det er verd. Begge får hvert sitt tyggebein, Robin later som han er glad for beinet, og tar ivrig i mot. Men når de kommer inn på plassene sine i stuen, legger han beinet fra seg og legger seg og holder øye med Zanto som tygger for harde livet.
Han ligger akkurat passe langt unna Zanto. Nært nok til at Zanto tydelig ser ham, og langt nok i fra til at ikke blir sett på som en trussel for beinet.

Robin later som han sover, men stadig smug titter han på beinet. Lurer på om det snart er passe mykt tygget, Han vil jo ikke at Zanto skal tygge for mye på beinet heller. Selv om Robin er sjefen mellom de to, vet han at han ikke bare kan gå bort å ta det fra Zanto mens han spiser på det. Man kan se når Robin gjør seg klar for sitt skuespill. Det slår aldri feil. Han retter seg brått opp. Kaster seg rundt og bjeffer på vei bort til vinduet, Så står han og nibjeffer i vinduet. Zanto slipper beinet og kommer styrtende bort til Robin og bjeffer han med. Ser seg forvirra rundt etter hva det var Robin hadde sett.
I mellomtiden lunter Robin selvtilfreds bort og tar beinet, som ligger ubevoktet og passe mykt tygget. Og Zanto, vel han kan jo myktygge Robin sitt bein om han gidder. Men vanligvis setter han seg og venter til Robin blir så tørst at han må bort å drikke, Da er igjen beinet Zantos, til Robin finner det for godt å lure det fra ham igjen.

Zanto synes det å gå på tur, er utrolig skjedelig. Robin koser seg og snuser og jakter etter mus.

Zanto prøver å få meg med på lydighetstrening og triks trening ved å sette i gang egene lydighetsøvelser. Svært ofte setter han seg ned. Så bare sitter han og venter og venter, til jeg savner ham og roper på ham. Og som han løper. Han nærmest flyr mot meg og kaster seg inn på plass. Flott innkalling. Så av eget innetjativ går han gjerne på plass, og nistirrer meg i ansiktet.

Står jeg i ro, hender det han tar noen runder og går baklengs rundt meg. som er et ganske nylig innlært triks. Hans simpelt tenn elsker å få jobbe. og lager jerne sine egene treningsøkter, om ikke jeg gjør det. Jeg kan ikke legge fra meg noe når vi er på tur. For straks jeg legger for eksempel gåstavene på bakken, står Zanto der og skal gi meg stavene.
På hjemmekontoret mitt, kan jeg ikke miste en penn, uten at to hunder kommer styrtende til å skal løfte den opp til meg. Så jeg er nødt til å med vilje miste enda en penn, så begge får løfte opp en penn til meg. Så ikke en blir skuffet over å ikke få hjelpe..

Mitt største problem med hundene.... Nei det var feilt sakt. Hundens største problem med meg er at jeg ikke klarer å miljøtrene dem nok ovenfor andre hunder. Når det gjelder den biten har jeg sviktet mine kjære hunder.
Drar en skjelden gang til Bergen for å gå litt i Fjellveien hvor det vanker mange hunder. Men det blir jo høyden to tre ganger i året. Er dyrt med overnatting og reise. Og jeg har desverre ikke en egen pengepresse i kjelleren. Kjønt har ofte ønsket meg det.
Så det går ofte flere måneder gjerne bortimot et halvt, til trekvart år mellom hver gang de ser en annen hund og da blir det temmelig stressende. Men vet det er min egen skyld. Klarer ikke å gi hundene mine det de trenger av den biten.

Trener triks, lydighet og bruk med hundene mine.