Torhild`s blogg

Flott dag i skogen

2012-01-15T20:04:00.003+01:00

I går hadde vi en hel dag i skogen.
Vi dro en mil for å komme til helt isfrie områder. For her hvor jeg bor er det iset, og ikke så godt å fote seg. Så herlig å kunne dra til et så fint turområde som dette. Her brukte vi hele dagen og la ut langt spor som ble flere timer gammelt før vi gikk det. Så la jeg ut et aktivitets felt. Som Zanto løste med iver. Så hadde vi litt fine hodeoppgaver som Zanto måtte løse. Tapt apport. hadde vi også. Triks, og tur.

Tok video opptak av aktivitetsfeltet. Og litt av sporingen. Det er utrolig vanskelig å ta fine opptak mens en går etter hunden og holder lina. Det at jeg går gjør at opptaket blir litt urolig. Men feltsøket ble ganske ok. Ta en titt om du har lyst.

Godt nytt år.

2012-01-01T13:12:00.000+01:00

Ønsker alle et riktig godt nytt år.

I år var det en veldig beskjeden nyttårsfeiring. Ikke noe stress i det hele tatt. Ingen like i nærheten sendte opp noen raketter.
Og Zanto var i full jobb med å lete etter nøkler og leker som jeg gjemte for ham. Nesen gikk som en støvsuger, og han fikk ikke med seg en eneste rakett. Så han hadde det aldeles strålende nå på nyttårsaften. Det eneste han reagerte på var noen høyrøstede fulle ungdommer som bråka litt etter vi hadde lakt oss. Men straks undommene hadde forflyttet seg litt lenger vekk sovnet vi.

2011-12-06T00:51:00.000+01:00

Nå har jeg fått bilen igjen og det er så fint å kunne kjøre ut for å gå tur. Steder hvor det ikke er hus og ikke fyres.

I dag møtte vi på Ronja. Den tipetanske spaniel tispen som Zanto er så gode venner med. Nå hadde hun løpetid. Så Zanto ble litt distrahert fra leken på grunn av det. Men de hadde det trivelig i lag uansett. Tok en video snutt av dem. Ta en titt om dere har lyst. Zanto som leker med løpsk tispe.

Ronja er en så herlig og trygg jente, Er neimen ikke størelsen det kommer ann på. :)

Natte spor

2011-11-16T11:28:00.000+01:00

Heisann. Nå har kuldegradene kommet hit til vestlandet. Og det fyres fra morgen til kveld. Jeg er uten bil for tiden, og siden jeg ikke tåler fyringsos, er det ikke mulig å gå ut fra huset på dagtid uten å bli dårlig. Så i natt stod vi opp klokken halv tre og gikk en flott rolig tur i måneskinnet. Det var så fint. Det eneste som var litt dumt var at det var isete veier, og vanskelig å holde seg på beina.

La ut flere korte asfalt og grus spor. Og et spor som gikk fra frossent gress til asfalt.
Månen var nesten rund, og lyste fint opp for oss. Var ikke mye jeg trengte å bruke hodelykten.

Her sitter Zanto og venter mens jeg legger ut spor. Så tålmodig.

Zanto i sporet. Han var nøyaktig og nesen gikk så en kunne høre ham sniffe.

Her har han funnet den ene av gjenstandene i sporet. Han legger seg ned for å markere funnet.

Her er et bilde jeg tok på turen mens vi ventet på at sporet skulle få litt alder på seg.

Månen skinte så flott, stjenene lyste også veldig bra opp. Var så utrolig mange stjerner på himmelen at man føler seg så liten når man ser opp i stjene himmelen slik. Jeg prøvde å fotografere stjenene, men det ble bare helt sort bilde. Men månen fikk jeg nå knipset.

Og ser absolutt at det er en fordel å trene asfaltspor om natten. Nesen gikk som en som en støvsuger.

Koselig tur.

Video av Zanto og klossene.

2011-11-05T22:48:00.000+01:00

Zanto kan nå skille ut 2 tallet fra de andre tallene.
Se på filmen da vel.

Tanker om den første teningsøkten

2011-11-01T17:46:00.000+01:00

Nå i ettertid når jeg tenker tilbake på treningsøkten vår, ser jeg at jeg har gjort litt feil. Har hoppet over et naturlig steg. Jeg begynte med to klosser og belønnet Zanto for å velge riktig kloss. Det gjorde det unøevendig vanskelig for Zanto. Jeg må naturligvis begynne med en kloss. Så det må jeg prøve igjen neste gang.

Han må få bli kjent med den ene klossen og finne den og bli trygg på den, før jeg lar han velge den klossen ved siden av en annen kloss. Det er så opplagt nå som jeg tenker tilbake.

Lærer hele tiden her selv også. Må gjøre det så lett at det er vanskelig å gjøre feil. Å velge en av en kloss må være den rette begynnelsen. :)

Skal fortelle hvordan det går når jeg får prøvd det.

Men nå må jeg vaske. Har satt meg i fore å vaske ned klipperommet, Skal tømme bokhyllene og vaske bak hyller tak og vegger. Trengs et realt kippertak der inne nå.
Ser fram til å bli ferdig med det. :)

Den første klosse treningen

2011-11-01T14:56:00.001+01:00

Nå har jeg så vidt begynt å trene Zanto på klossene. Er veldig spent på hvordan det vil gå.

Forløpig vil jeg prøve å lære ham 2 tallet. De enkleste tallene tror jeg vil være 0 og 1. Derfor vil jeg begynne med noe som ikke er så enkelt, slik at de andre tallene vil føles lettere når vi begynner med dem.

Til nå sitter jeg rolig med en kloss i hver hånd og klikker under fingeren . En av klossene er tallet to, den andre hånden varierer mellom kloss med firetallet og sekstallet.

Så bytter jeg klossen slik at totallet er i høyre og i blandt i venstre hånd.

Bare klikker når han tar nesen borti to tallet. Sier ikke noe. Bare roser når han tar nesen borti to tallet.

Så nå har han begynte å få en slik glidende hodebevegelse og tok nesen borti konsekvent begge klossene. Så nå har jeg begynt å legge klossene på gulvet og bytter i blandt plassen på to tallet og den andre tallene. Bare når han viser intresse for to tallet blir det klikk og belønnoing.

Forløpig ser jeg ikke at han helt har fattet poenget. Først trodde han tydelig at det var plasseringen av klossen som var poenget. Men virker som harn kjønner nå at det er noe annet jeg er ute etter, men ikke hva. Men han er så ivrig og jeg kan formelig se at han tenker. Trener bare i økter på rundt 20 sekunder før vi har en god og lang pause. Har hatt tre ganger tre omganger av omtrent 20-30 sekunders treningsøkter. Det er mer enn lang nok tid når vi introduserer noe nytt. Men som han glitrer i øynene. Han virkelig tenker og prøver å finne ut hva som er nøkkelen til klikkene. Er så spent på om dette er realistisk å få til. Når vi kommer litt lenger skal jeg ta videoklipp og bilder. Så dere kan få se. :

Klossene er ferdige.

2011-10-27T15:21:00.000+02:00

Jess nå er jeg endelig ferdig med å lage klossene. Det har vært en langtekkelig jobb. Spesielt vanskelig siden jeg har feldt ned tallene. Og hver kloss har jo 6 sider. Så det blir mye når jeg har jobbet med 15 klosser.

Men denlig er alle ferdige. Er litt stolt over å ha fått det til.

Her er bilde av klossene.

Her er den spede begynnelse. Klossene ble laget av to planker som ble limt sammen, høvlet og kuttet opp slik at de ble omtrent 8x8 cm. Så ble de pusset, og tall påskrevet.

Så borret jeg tett i tett med hull i klossen, slik at tallet ble hulla inn. Dette er bilde fra første borring. Borret i flere omganger for å få til dette.Så brukte litt fil. Tegna på borret slik at en kom omtrent like langt inn hver gang.

Så var det å male sort nedi tallet og lakke hele greia.

Her ser man noen flere klosser. Nå skal klossene ligge i fjorten dagers tid å bare herde, sik at ikke Zanto får noen lakkrester i munnen. Blir spennende å se hvordan dette vil gå.

Reklamefilm til barnebokserien om hundene Robin og Zanto.

2011-10-24T18:41:00.000+02:00

Hei. Jeg har nå laget en liten video eller lysbildeserie om du vil. til barnebokserien om hundene Robin og Zanto.

Tenkte at det var greit å gjøre det siden jeg har laget reklamefilm båder til fagbøkene om hund og til spenningsromanen.

Ta en titt da vel.

Enkel agillety i hagen

2011-10-10T14:36:00.000+02:00

Heisann.
Har hatt noen litt tunge dager etter en reaksjon nå. Sliter med pusten, Så har måtte ta det veldig med ro. Men begynner så smått å komme meg litt. I dag har jeg vært litt ute i hagen, og prøvd å aktivisere Zanto som best jeg kan. Så fint for oss begge, huset er like, ved kort vei til å gå inn å ta en pause før neste økt.

Lagde en enkel agillety bane i hagen. Hadde noen stokker beregnet på eletrisk gjerde liggende som var utmerket til slalom. Noen bukker med noen pinner over ble et fint høydehinder og bøtter med pinner på ble et fint lengdehopp. Også hadde jeg en gammel tunell liggende som kan både brukes til å gå i gjennom og hoppe over. Fin aktivisering.
Når Zanto gjorde en fin insatts kastet jeg ball, så han fikk den også å løpe etter. Skikkelig aktivisering til tross for at formen min var ikke noe god.

Han fikk også en håndball å leke seg litt med inne, Så til tross for at det ikke ble noen tur i dag, så har han brukt kroppen og litt hode i dag.
Nå ligger han helt utslått på sofaen og snorker. Så herlig å se at han er fornøyd, til tross for at jeg ikke kan gå noe særlig.

Tur opp på Vardeheia.

2011-09-30T21:04:00.001+02:00

Hei,
I går var vi på Zanto og jeg på Vardeheia. Var en flott, men utrolig tung tur. Har ikke så god kondis som en skulle ønske.
Savnet virkelig Robin sin trekk kraft oppover. Zanto strammer jo ikke bandet en gang når han går. Så slapp han løs, og han gikk like tett opptil meg som om han skulle vært i kort leieband. Enda han viste at han var fri å kunne gjøre som han selv ville. Men det er bare så typisk Zanto. Han bryr seg ikke om å undersøke sine omgivelser. Er bare opptatt av å være like med meg. En ordentelig god gutt.

Her er noen bilder fra turen.

Stien er tydelig og begynner i skogen.

Vi fikk utsikt til denne flotte eggen Ser nesten ut som noen har kuttet fjellet med en kniv.

Her har vi kommet over tregrensen. Hadde ikke det vært så disig ville vi sett til forbi dette tettstedet og helt ut i havet.

Her kan vi virkelig ane hvilken spennende utsikt som er denne retningen.

Endelig oppe på Vardeheia. VI Kom oss opp.

Skatte jakt i hagen

2011-09-30T09:29:00.000+02:00

Heisann.

Hadde for noen dager siden en fin skattejakt i hagen for Zanto. Da hev jeg biter av Frolik ut over gresset, Hag hele frolic opp på grener og kvister høyt oppe, akkurat så høyt at Zanto ville kunne nå dem. Frolicene er jo så fine at de er hule, slik at en kan tre dem innpå kvister og slikt.

La også noen frolic innemellom muren, og på og rundt på hagemøbler.
Tydelig at Zanto syntes det var spennende. Trenger ikke være så avanserte greier for at det skal bli en fin aktivisering for hunden.

Enkel aktivisering inne.

2011-09-26T19:36:00.000+02:00

Papp kopper kan brukes til mer enn hva de er tiltenkt.

Er det flere som stadig forlegger nøklene. Kanskje det kunne være en ide å lære hunden å finne nøklene. Synes det er nyttig å kunne.

Enkel turaktivitet med Zanto

2011-09-25T08:29:00.000+02:00

I går var jeg så sliten da jeg gikk tur med Zanto, at jeg orket ikke gå så langt. Så prøvde å aktivisere Zanto helt enkelt da vi gikk på tur. Slik at han fikk brukt seg litt, med minimum av egen inntats.

Tok video opptak av noe av det vi styra på med, mest bare for morro skyld og fordi jeg hadde kamra med.

Planlegger nytt triks.

2011-09-19T23:10:00.001+02:00

Hei.
På onsdag skal jeg til undersøkelse med ankelen. Det er en mulighet for at det vil ende opp med operasjon og krykkegåing.
Derfor har jeg begynt å planlegge et nytt triks som jeg skal kunne lære inn Zanto fra stolen. Det er en del forarbeide.
Om vi får til dette blir veldig spennende. Jeg tar det som et rent ekspreriment. Planen er å lage klosser med tall, hvor Zanto skal forhåpentligvis kunne hente den klossen med det tallet jeg ber om.

Forløpig har det vært den største utfordringen å lage klossene. Jeg har limt sammen to planker som er fire ganger ti centimeter. Så har jeg høvlet av to centimeter slik at klossene blir 8x8 cm. Så har jeg så smått begynt å file av kvasse hjørner og bruke sandpapir på dem slik at det ikke er fare for å få fliser i munnen. Ser at de må nesten males og lakkes, for ellers vil de bli veldig fort stygge og svelle i veden, ved det minste fukt. Så det må også gjøres.

Og så vil jeg prøve å borre ned i tallene slik at tallene blir felt ned i klossen på en måte. Det får jeg se om jeg får til. Spennende dette.

Her er et bilde av klossene så langt vi er kommet. Har altså ikke begynt å trene på dette enda. Men veldig artig å rigge til, og er så spent på hvordan dette vil gå.

Skuffe triks

2011-09-08T16:35:00.000+02:00

Skuffe trikset går framover. Ta en titt da vel. Det er selvsagt ikke ferdig innlært. Mye generalisering står igjen, før han kan hente ting mens jeg befinner meg i andre rom. Men han har helt tydelig begynt å kjønne poenget.

Fristelser og nye triks på gang.

2011-09-07T21:42:00.002+02:00

Fikk lyst å fortelle litt nytt fra i dag.

I morges stekte kjøtteig som skulle bli sporgodbiter. Da jeg var ferdig ringte telefonen, Jeg holdt brettet med ferdig stekt kjøtteig i honden og holdt det mens jeg gikk inn i stuen for å ta telefonen. Brettet mellomlandet på stuebordet. Mens jeg snakket i telefonen var det en som ringte så iherdig på døren, så telefonen måtte i all hast avsluttes og jeg synte meg ned til døren, og glemte helt brettet med kjøtteig. Jeg pleier aldri å la noen fristelser ligge lett tilgjengelig for hunden på den måten, gammel vane liksom. Men nå var det borte fra hukommelsen og jeg stod og skravla i evigheter i døeren. En person jeg kjente skulle selge lodd, og ble jo til at en snakka litt om andre ting også. Da personen var gått kom jeg omsider på brettet med nystekt kjøtteig som lå i hodehøyde og fristet Zanto.

Jeg kynte meg opp igjen til stuen med bange anelser. Men gullgutten hadde ikke så mye som smakt på fristelsene. Jeg er kjempe imponert. For dette er det lekreste av det lekre han kan få. Han hadde til og med gått ut av stuen og bare ventet på at jeg skulle komme igjen. Snakk om en kjønning. Så klart han måtte få noen smaksprøver, siden han lot fristelsen være. :-)

Ellers har vi nå begynt på noen nye små triks. Nå holder han på å lære å trekke skuffer ut og inn. Og at han skal skjelne mellom de forskjellige gjenstandne som ligger i de forskjellige skoffene. Slik at jeg senere kan be ham hente det og det, og han vet hvilken skuff og kan åpne og lukke skuffene etter seg. Tanken er at det også skal funke motsatt vei. At jeg skal kunne gi ham for eksempel en saks eller en penn eller en limstift, og han skal kunne legge dem tilbake i skuffen også. Spent på hvordan dette vil gå. Forløpi drar han skuffene ut så kraftig at han drar hele skuffeseksjonen med seg. Litt overivrig. Har liksom ikke tid til å høre på hva jeg vil, for han er så begeistret over hva han har fått til så langt. Blir spennende å se om vi får dette til. Betyr ikke noe om vi ikke får det til. Gjør jo det bare for morro skyld, Og fordi vi har det morro under veis. Og det er en super ting å trene på når en selv ikke har ankler til å gå så mye. Bare sitte der med klikker og godbit posen i honden og kose seg med at Zanto får bruke de små grå.

før og etter bilder

2011-08-31T08:28:00.000+02:00

Fikk bare lyst å sette inn noen før og etter bilder. Før og etter gressklipping. Gresset her vokser med magisk hastighet og styrke. Og vokser meg bokstavelig talt over hodet. Det er en stor tomt og tungt å klippe gresset så bruker 32 timer på å kommer over mesteparten av tomten, fordelt på ca 3 uker. Makter nemlig ikke å klippe dag etter dag, og i stort mer enn 4 timer om gangen. Derfor når jeg er ferdig med første runde ser det like ille ut der jeg begynte på klipperunden, og må begynne på ny omgang igjen. En evig rundans. Som sikkert de fleste kjenner til.
Før

og Etter.

Et annet punkt i hagen, Legg merke til plommetreet som er helt slukt av gresset.

og etter klipp.

Videre utvikling av runderings øvelsen.

2011-08-18T20:30:00.006+02:00

I går hadde vi en flott treningsøkt i rundering.
Vi begynte med fastbitt direkte. Det var nok litt for brått. Jeg burde nok ha repitert litt på forhånd. Men Zanto som ikke fant løsbittet ved jakken, tok like godt hele jakken med seg ned til meg. Det er gutten sin som finner løsninger. Men selvsagt kan det ikke belønnes. Men tok video opptak av det.

Tipset ham om at han hadde brinkobbelet koblet fast i halsbandet før jeg gjorde et nytt forsøk på kort avstand. Da taklet han det helt fint.

Så gikk vi tilbake til løsbitt og sendte ham ut på et blindslag (sender ham ut uten at det var noen på den siden av veien. ) Han løp ikke langt nok ut i terrrenget syntes jeg, så jeg ropte ut og han var lydhør og lot seg dirigere lengre ut i terrenget, det synes jeg var veldig bra.
Det som kan være problemet når en sender hunden ut på det første blindslaget, er at de er så fastlåst i å finne noe, at de ikke er villige til å komme inn uten funn. Derfor var jeg kjempe begeistret da jeg så han snudde straks jeg ropte hans navn, og kom settende som en rakett.
Jeg sendte han direkte tvers over veien og ut i terrenget på den andre siden hvor han ville finne jakken og løabittet.
Det gikk veldig bra. Er veldig fornøyd med hans første blindslag. Så vi ga oss der mens leken var god.

Her er en video av gårs dagens treningsøkt.

Oppvisning på aldershjemmet.

2011-08-16T19:45:00.000+02:00

I dag hadde Zanto en oppvisning av diverse triks, freestyle, lp og noen bruks øvelser. For det meste gikk det veldig bra. Bare litt kluss og mistet tråden da en rullestol bruker rullet seg inn mellom Zanto og meg mitt i freestylen. Men vi fant tonen igjen etter litt rot. Men uforutsette ting kan jo skje. Ingen er garrantert det. Med litt mer rutine og trening vil vi nok også klare det bedre med slike uventede forstyrrelser. Så ellers gikk det ganske bra. Og de eldre så ut tli å like det de så, og det var jo det viktigste.

Her går Zanto baklengs slalom mellom beina mine.

Her har Zanto et kjerf over øynene slik at han ikke skal se hvor jeg legger pinnen jeg har tatt på i lukteprøven.
Slik at han må bruke nesen for å finne den rette pinnen.

Her finner Zanto lett lukteprøve pinnen.

Rundering med fastbitt.

2011-08-05T20:02:00.000+02:00

I dag har jeg introdusert Zanto til et ordentelig fastbitt i runderingen. Tidligere har jeg brukt løsbitt, og sist treningsøkt fikk Zanto prøve seg på en fille i halsbandet som har fungert som et fastbitt i årevis for Robin. Jeg måtte gå over til fille framfor et ordentelig bitt når jeg trente rundering med Robin. Noe som har fungert utmerket. Grunnen til at jeg gikk vekk fra den ordentelige bittet av lær, var at når Robin løp i runderins løypen, dunket lær bittet lett mot ham og minnet ham om at bittet var det og dermed hente det i blandt at han kom med feilmeldinger. Det vil si at han grep i bittet uten å ha funnet noen.

For når hunden holder i bittet når den kommer tilbake til meg, så er det en informasjon til meg at hunden har funn. Og da skal hunden vise meg hva den har funnet. Men når hunden holdt i bittet uten å ha funn, så ble det naturlig nok temmelig vanskelig for oss begge. Han hadde ikke noe å vise meg, og jeg forstod ikke hvorfor han ikke ville vise funnet. Så vi gikk over til fille i stedet. Den dunket ikke mot hunden og minnet ham ikke om at bitte hang i halsbandet. Og dermed ble det slutt på feilmeldingene og problemet var løst.

Men siden rundering er en temmelig krevende øvelse å legge ut når man trener hund mutters alene, så har det blitt mindre runderings trening etter Zanto kom til oss. Noe har det blitt, men ikke så mye som tideligere, så Zanto har ikke fått lært så mye som det Robin kunne på hans alder i rundering. Men nå har vi altså så vidt begynt med fast bitt.

Spennende å se utviklingen hans. For noen dager siden var det hans første omgang med fastbitt fillen som Robin brukte. Og i dag gikk vi over til å bruke lær remsen, det ordentelige bittet. Og han tok overgangen så fint. Tørrtrente litt på helt kort hold før vi økte avstanden gradvis etter som jeg følte meg trygg på at han kjønte poenget.

Og i dag har han løpt to løyper med fire funn, og gjort en strålende jobb. Tanken min nå er at vi snart må introdusere ham til blindslag. Og da vil jeg i en kort overgans periode gå tilbake til løsbitt igjen, for å unngå at han kommer med feilmeldinger, noe som er ikke så uvanlig når man introduserer hunden til blindslag. (blindslag betyr at man sender ut hunden uten at det er noe å finne, så hunden må løpe tilbake uten funn.)

Her er videoen fra forige runderings økt. (Ikke dagens.)
http://www.youtube.com/watch?v=bYK08iEmR5g

Men er så fornøyd med utviklingen i dag. Hadde også litt finpussing på freestyle treningen i dag. til den sangen tango for to. Ser at han sliter med å sitte så lenge i bamse stilling. Så det er noe vi må trene litt mer på, for å bygge opp mer musklatur i ryggen, Vurderer også å redusere tiden han sitter bamse. Men ser helt tydelig at det er det svakeste punkte i korografien.

Rundering og felt.

2011-07-31T22:04:00.002+02:00

I dag har har vi trent rundering og felt i hagen. Det er jo naturligvis litt begreset plass i en hage til slike aktivteter som trenger en del plass. Men har likevel fått en fin treningsøkt. Og Zanto ligger helt utslått her. Virkelig en flott treningsøkt, selv om plassen ikke var noe begrenset. Men det tror jeg passet foten min godt også. Og aktivitets felt er jo en ypperlig øvelse som gjør hunden veldig sliten med et minimumm av anstrengelse fra eiers side. Ypperlig øvelse når en vil ta det litt rolig en dag. Men nå snakker jeg aktivitets felt ikke konkurranse felt altså. Er en del forskjell på det naturlig vis.

Og i dag begynte jeg å presentere Zanto for fastbitt i runderingen. Han bruker bringkobbel i runderingen. Til nå har vi hatt løsbitt, som har ligget ute ved klærne han finner. Han bringer bittet til meg, som en informasjon til meg at han har funnet noe, så viser han meg hvor han fant jakken, (mennesket.).

Ta en titt på filmen da vel.

http://www.youtube.com/watch?v=bYK08iEmR5g

Sykle med Zanto.

2011-07-30T10:01:00.000+02:00

I Går syklet jeg en mil med Zanto. Han er så flink og behagelig å sykkle med. Han traver så fint ved sidenav sykkelen.
Når vi tar pauser sitter han helt intill meg, og når vi skal sykle videre stiller han seg så fint på rett side av sykkelen slik at det bare er å koble ham til springeren.
Kjempe kos å sykle med hund i blandt.

Første forsøk på freestyle.

2011-07-27T20:29:00.000+02:00

Nå etter å ha øvd på flere øvelser etter hvernadre, helt opp mot halve sangen i ett, har vi i dag tatt hele sangen i ett for første gang.
Det er en del forberingspotensialet her. Men tenkte at det kunne være artig å vise litt det vi jobber med nå.

Fristil til Tango for to.

2011-07-22T12:10:00.000+02:00

Hei Lilleba. Takk for hyggelig kommentar. Har hørt flere som har sakt det samme, at Tango ikke er den enkleste musikken å begynne med. Så du har sikkert rett der.

Men jeg har nå jobbet så mye med musikken, at jeg har lyst å gjøre et forsøk. Er ikke så farlig om jeg dummer meg ut og ikke klarer å holde rytmen. Jeg eier uansett ikke rytme. ;-)

Nå har jeg klart for meg hvilke øvelser vi skal bruke i sangen. Som eksempempel kan jeg nevne at der hvor hun i teksten synger:

Å sjå rett over golvet der kjem den eg er reddest for, sjem Gunnar på Mo.
Her reiser Zanto seg på to og kommer gående mot meg.

Og der hvor hun synger.
Det var vist noen som lo.
Her sitter Zanto med labben over nesen,

Og der hvor hun synger.
Å du store mi tid nå sjem det som jeg tenkte, han vil ha seg en klem. Å så visker han i øret mitt og spør om han itte kan få følge meg hjem.
Her står Zanto på to og tanken var at han skulle gi meg en sleik i øret. Noe han pleier å gjøre om anledningen byr seg.

Jeg har delt sangen opp i tretten forskjellige punkter med ting vi skal gjøre. Så i dag har jeg jobbet med å kunne ta to eller tre punkter etter hverandre. Alle øvelsene kan Zanto fra før. Men det er en kunst å få de til å gli over i hverandre. Om vi bruker for lang tid fra den ene øvelsen til den andre, så kommer vi sjevt ut i forhold til sangen. Så det blir en del trening på dette.
Videre så pugger jeg selv hva vi skal gjøre. Og har tørr trent litt uten hund.

Hvis vi får dette noen lunde til skal jeg ta en video snutt av det og sette inn her.

Prøver å sette sammen en freestyle korografi.

2011-07-20T16:19:00.000+02:00

4-5 Juni var vi på et freestyle kurs i Bergen. Det var spennende og inspirerende. Men etter jeg kom hjem fra kurset har alt mulig skjedd på en gang og det har vært svært hektisk.
Men da jeg i går fikk en telefon fra aktivitets lederen på aldershjemmet hvor hun ba oss komme og ha oppvisning med hundene, fikk jeg liksom sparket bak for å sette i sving.

Så i dag har jeg gått i gjennom mye forskjellig musikk. Har prøvd å finne musikk som pensjonistene vil føle seg konfortabel med. Ikke for moderne.

Så nå har jeg ent opp med sangen Nå er det tango for to. Håper at den vil være grei for de eldre.
Så nå sitter jeg og skriver ned teksten på sangen ord for ord, og prøver å finne ut hvilke bevegelser og triks som passer på de forskjellige delene av teksten.

Har nå kommet i gjennom det første verset. Det jeg er mest bekymret over er om jeg skal selv glemme hvilken øvelse jeg er kommet fram til. i hvilken rekkefølge.
Er veldig spent på om vi får dette til.

Svar til husfruen ....

2011-07-15T22:09:00.004+02:00

Hei. prøvde å svare deg ved å legge inn en kommentar under filmen med trikstrening av Zanto. Men etter femte forsøket har jeg gitt opp og svarer heller ved å legge inn et nytt blogg inlegg.

Takk for koselig hilsen i min blogg. Ja har ikke vært flink til å skrive i bloggen. Har vert og er veldig slilten om dagen. Så mye som må gjøres og store vansker med en ankel. Savner også Robin veldig mye.

Ja det å ta kontakt er noe av det første jeg jobber med når jeg får en valp.

Det er viktig at man er mer spennende enn alt mulig rundt en av forstyrrelser. Det gjør man blandt annet ved variabel belønning. Og også å belønne proposjenalt med hundens innsats og gjør belønningen spennende og morsom. Jo mer forstyrrelser jo flottere belønning. Også viktig å sette ned på kravene på øvelser hunden alt kan når det er en del forstyrrelser, og øke dem gradvis. Slik at når hunden har det vanskelig blir øvelsene enklere.

Lar hunden seg distrahere av fluer, så ville jeg sett mer på belønnings systemet. For eksempel. gir man godbiten rett i munnen hver gang. I så fall blir det fort kjedelig og forutsigbart. Prøv å belønn på spennende måter, Som for eksempel og la hunden selv lete seg fram til belønningen. ved å slippe godbiten i gresset. Eller trille gobdbiten bortover bakken, så hunden får en liten jaktlek i tilleg. Da får du en dobbel belønningsefekt. En annen gang kan du belønne med en leke, eller kyle ballen av gårde, eller la hunden lete seg fram til ballen som du har gjemt. Variasjon skaper spenning og arbeidsglede. Ikke belønn på samme måte hele tiden. Men unngå belønningsformer som gjør ham stresset. Blir han stresset av ballkasting, så ikke bruk det.

Det er også viktig at hunden ikke hele tiden må strekke seg etter å lære noe nytt, men innemellom trene på noe som er lett, og som hunden kan.

En annen ting som er kjempe viktig er at man ikke skal la seg rive med av god framgang, men gi seg mens en har det morro og hunden får det til. Da blir det at han får det til den siste asosiasjonen hunden har på øvelsen, og den er positivt innstillt til mer trening. Men foretter man til hunden blir sliten og ikke får det til lenger vil det bli det hunden husker at nei dette var vanskelig, og heller ikke så motiverende å jobbe med.

Ellers vil jeg anbefale boken min :Triks med hund, Der står det mye om hva en kan gjøre for å oppnå treningsglede med hunden.

Blir han døv for deg, så bare bind ham og gå litt vekk fra ham og ikke se på ham, stå med ryggen til og vær helt kjedelig og passiv. Ikke kjeft og snakk hardt til hunden, men avvis ham. Ikke la noen gå bort til ham. Slik at han står der å kjeder seg. Så prøv igjen, viser han deg interesse så ros masse og jobb litt med ham, be ham gjøre noen enkle øvelser som han kan veldig bra, og ros mye, for øvelsene han alt kan. Fordi han utfører dem under forstyrrelser. Unngå i begynnelsen øvelser som medfører at han kommer i en utsatt posisjon om han er utrygg på omgivelsene. Slik som dekk eller rull rundt, bukk.

Enda et godt tips er å øke avstanden til forstyrrelsene til en avstand som han kan klare å fokusere på deg. Sakte men sikkert reduser avtanden etter som han mestrer.

Er han forsatt uintressert så fortsetter du å være helt kjedelig. Så tenker jeg nok at du får ham til å følge med deg ganske så snart.

Hilsen Torhild.
tormaha@online.no
http://www.tormaha.com/

Video av trikstrening med zanto

2011-07-12T23:01:00.002+02:00

4 nye barnebøker om Robin og Zanto er klare for salg.

2011-05-21T20:58:00.000+02:00

I går kom fire nye barnebøker om Robin og Zanto fra trykkeriet. Veldig spesielt. og hyggelig føelse å sitte med dem i handen. Så 4 nye barnebøker er nå klare for salg.

Bøkene som nå er klar for salg er:

2. bok.
Robin og Zanto steller i hagen
Hundene kjeder seg, for matmor har så mye å gjøre at hun ikke har tid til dem.
Hundene innser at hvis hun skal få tid til dem, må de hjelpe henne med alt som skal gjøres.
Hundene oppdager gleden ved å være til nytte, og hjelpe til.

Boken er på 58 sider og koster 200,- + porto
(ISBN 978-82-998400-7-1)

3. bok.
"Robin og Zanto på telt tur"
Da hundene får vite at de skal på telt tur bestemmer de seg for å øve seg på å slå opp teltet i hagen. Hundene erfarer gleden ved å få til noe selv om det er vanskelig. Og de lærer at man ikke skal gi seg selv om ting virker vanskelig.
Senere drar de på en hyggelig telttur.

Boken er på 62 sider og koster 200,- + porto.
(ISBN 978-82-998400-6-4)

4. bok.
Robin og Zanto på fisketur.
Dette er en fortelling om hundene som drar ut med båten på en overnattingstur alene.
Hundene oppdager gleden ved å sette andre foran seg selv.

Boken er på 58 sider og koster 200,- kr. + porto
(ISBN 978-82-998400-5-7)

5. bok.
Robin og Zanto bader.
Dette er fortellingen om Robin som ikke makter å svømme mer.
Men til hundenes store lettelse finnes det et alternativ som gjør at Robin fremdeles kan være med.
Hundene erfarer at selv om kroppen ikke alltid fungerer, finnes det muligheter.

Boken er på 54 sider og koster 200,- + porto.
(ISBN 978-82-998400-4-0)

Har du lyst å bestille en elller fler av bøkene så ta kontakt enten via. meil eller et av kontakt skjemaene på min hjemmeside. http://www.tormaha.com/

Husk å fortell hvilken bok / bøker du ønsker antall eks. Og fortell om du øsnsker signert og hva jeg skal skrive.

E-post er tormaha@online.no E-posten er ikke en link, for å unngå automatisk reklame meiler.

Zanto slapper av i fluktstolen.

2011-05-15T20:49:00.000+02:00

I dag har vi hatt en fin tur. Til tross for hoven, verkende ankel har vi vært på fjellet.

Vi tok bilen omtrent helt opp på fjellet så det var lett å gå. Zanto bar kløv og hadde med seg sporsaker og lønsjen i kløven. Han var så flink. Jeg la ut et spor til ham på toppen som vi gikk etter lønsjen.

Da vi kom ned fra fjellet tok vi oss en hvil i fluktstolen i hagen. Zanto var selvagt med og fant seg godt til rette i stolen ved siden av meg. Han var så søt at jeg måtte jo bare ta bilder av ham. Tok på ham en caps, for det syntes jeg passet til anledningen he he.

Flere barnebøker nærmer seg utgivelse.

2011-05-08T23:31:00.000+02:00

I morgen blir barnebøkene sendt til trykkeriet. og fire nye bøker om Robin og Zanto vil komme på markedet om ca 14 dager.

Det er tittlene :
Robin og Zanto steller i hagen
Robin og Zanto på telttur
Robin og Zanto på fisketur
Robin og Zanto bader.

Se min hjemme side for mer informasjon om bøkene.

http://www.tormaha.com/

hundepass

2011-05-05T08:15:00.000+02:00

Tirsdag passet Zanto og jeg på lille Ronja. Hun var med oss hele dagen.
Hun er en flott tipetansk spaniel. Her er vi på turen i lag.

Vi gikk gjennom terrenget og kom oss et godt stykke opp på fjellet. Men jeg må inrømme at jeg var litt engstelig med tanke på å ha ansvaret for en så liten hund.

Tenkte på at hun er neimen ikke stort større enn de normale byttedyrene for hoggorm. Skulle hun bli bitt, ville hun ligge tynt ann.

Fordelen er jo selvsagt at jeg kan bære henne.

Men heldigvis så vi ikke orm på denne turen. Kjønt det betyr jo selvsagt ikke at det ikke var om. Men det gikk nå bra.

Hundene lekte litt da vi kom hjem. Hyggelig at de har funnet tonen.

Var en fin dag de hadde i lag.

Møte med hoggormer.

2011-04-28T20:12:00.001+02:00

Var på tur i nydelig vær i dag. Og oppdaget så vidt hoggorm i graset. Var neimen ikke lett å se. Først så jeg bare den ene, og tok fram kamra. Passet på at hunden satt et stykke unna.
Mens jeg knipset oppdaget jeg enda en orm. Og etter jeg framkalte filmen synes jeg at jeg ser enda en. Ikke noe morsomt å treffe på slike ormer.

Så fort gjort å tråkke på og bli bitt. Begge hundene mine er blitt bitt. Og min mor, og jeg er blitt bitt. Så forholdet til disse dyra er heller anstrengt.

Zanto og Ronja på fjelltur

2011-04-22T20:17:00.000+02:00

I dag har det vært et aldeles nydelig vær. Blå himmel og sol. Fikk avtalt med eier av en tipetansk spaniel tispe å ta en tur i lag med henne opp på et lite fjell her. I forkant av turen fikk jeg byge hvor jeg begynte å gråte. Det gikk pluteslig opp for meg at dette var første fjellturen på 14 år hvor Robin ikke ble med. Robin elsket slike fjellturer. Zanto derimot skjeder seg fort på turer, og er ikke særlig glad i turgåing. Han vil helst trene og få oppgaver. Men jeg trenger å gå litt for egen del.

Til tross for tårer, ble det en flott tur.

Her er noen bilder fra turen.

Nye bøker om hundene Robin og Zanto

2011-04-20T20:45:00.003+02:00

4 nye bøker i serien om Robin og Zanto nærmer seg utgivelse. De bir levert folaget nå etter påske, og vil om alt går etter planen bli klar for salg i juni.

"Robin og Zanto steller i hagen"

Robin og Zanto kjeder seg, for matmor har så mye å gjøre at hun ikke har tid til dem.

Hundene innser at hvis hun skal få bedre tid, må de hjelpe til. De oppdager gleden av å være til nytte.

"Robin og Zanto på telttur" *
Da hundene får vite at de skal på telt- tur, øver de seg på å slå opp teltet i hagen. Hundene erfarer gleden ved å få til noe selv om det er vanskelig, og de lærer at man ikke skal gi seg! Senere drar de på en hyggelig telttur.

"Robin og Zanto på fisketur"

Hundene drar på overnattingstur med båten alene. De oppdager gleden ved å sette andre foran seg selv.

"Robin og Zanto bader"

Dette er fortellingen om Robin som ikke makter å svømme mer. Men til hundenes store lettelse finnes det et alternativ som gjør at Robin fremdeles kan være med. Hundene erfarer at selv om kroppen ikke alltid fungerer, finnes det muligheter.

For å forhåndsbestille bøkene kan en gå inn på min hjemmeside og fylle ut et av kontakt skjemaene der : http://home.online.no/~tormaha/boker.cfm

Eller skrive meil til meg på: tormaha@online.no

Bok om det å leve med parkinson.

2011-04-20T19:19:00.002+02:00

Min venninne Anne Britt har skrevet en bok om det å leve med sykdommen parkinson.

Jeg anbefaler alle denne boken. Hun er flink til å skrive og formidle. Hun har skrevet både diktbok, som blir flittig brukt på pensonist laget og ved tilstelninger. Hun har også skrevet en herlig fortelling om en bussreise til Skottland. klikk på linken her for å komme inn på hennes nettside om bøkene.

http://www.123hjemmeside.no/Nathaniel/18499773

En tåreperse

2011-04-11T15:41:00.001+02:00

I går trodde jeg at jeg begynte å komme meg. Gråt ikke så mye da. Men i dag er jeg rent flau. En skulle nesten tro at det var avtalt spill. Selvsagt er det ikke det. Men jeg... Vel jeg skal begynne med begynnelsen.

Jeg skulle til legekontoret for å hente en resept. På parkeringsplassen utenfor møtte jeg fysioterapauten. Hun fortalte at hun hadde kjøpt barneboken om hundene mine. Og datteren hennes elsket den boken. Selv om det var en julefortelling ville hun lese boken om og om igjen. Og så hadde datteren hennes så lyst å hilse på hundene på ordentelig, Så hun lurte på om hun kunne komme oppom og hilse på Robin og Zanto.

Jeg prøvde å være sterk og fortelle rolig at Robin ikke var lenger. Men knakk sammen og gråt som en unge. Tårene silte.

Inne på venterommet til legekontoret traff jeg på styreren i en barnehage. Hundene hadde oppvisning i banrehagen hennes i fjor. Hun spurte meg om ikke hundene kunne komme på besøk snart. Da klarte jeg å holde masken og forklarte at Zanto kunne sikkert komme etter påske, men Robin er ikke mer. Men da ble hun helt fortvliet på mine vegne og la ut om hvor sterkt savnet han ville bli, og hvor forferdelig det var at han ikke var mer, og dermed var det pånn igjen. Kjempet mot gråten men tårene rant i strie strømmer. Helt forferdelig.

Utenfor legekontoret traff jeg på en dame jeg ikke kjente. Hun stanset meg og spurte om jeg var hun som hadde to storpuddler. Jeg rettet ikke på antallet og sa bare ja. Ja hun hadde hørt om at jeg hadde en hund som var så flink med barn. En hun kjente hadde en sønn som hadde kommet over den store ansten for hunder ved hjelp av en snill hund jeg hadde, hun lurte på om det ikke var Robin den het. Kunne den hjelpe hennes datter? Hun er så veldig redd store hunder.
HVORFOR Hvorfor må de alle komme og mase om Robin nå. og på en gang. Jeg blir sprø.

Da jeg fikk forklart at Robin ikke var lenger, så lurte hun på om den andre hunden kunne være til hjelp. Men det kan han ikke. Han er for vill og urolig. Han egner seg ikke til folk som er redd.
Men tipset dem om en tipetansk spaniel som bor ikke langt herfra. Den er skjønn og rolig og ypperlig for dem som er redd. Men det var store hunder som var problemet, og stor er jo ikke akkurat den tipetanske spanielen.

Så var jeg i butikken og traff på naboen. Hun hadde ikke sett Robin på en stund og lurte på hvordan det stod til med ham.

Så tårene rant som en bekk i butikken også.

Men egentlig så er det jo hyggelig at folk bryr seg om hundene, men det ble så mye sipping. Tydelig at dette vil ta tid før jeg kan snakke om Robin uten å ta til tårene. Å skrive går bedre, for da er det ingen som ser at jeg gråter.

Huff er nok en real tåreperse. Vil ikke være det. Men tårene de bare renner uansett.

Tanken var at Zanto og jeg skulle ta en tur etter butikken.
Men det orket jeg bare ikke. Vi får ta det gjen i morgen. Da skal kjøre til Lavik og skifte til sommerdekk. Håper ikke de på dekkhallen etterlyser Robin. Han var jo alltid med der før, Og sjefen på hallen har flere ganger kaldt Robin for maskotten sin.
Første gang til Lavik uten Robin. Men Zanto er selvsagt med da.
Tanken er at vi skal dra til idrettsplassen etterpå. Den er så stor og fin å trene på. Håper jeg føler meg bedre i morgen. For nå har jeg ikke lyst å trene. En må være litt intusiastisk når en trener. Tar med sporsaker også. Det er et fint alternativ når en ikke føler seg så bra.

Minne skriv om Robin.

2011-04-10T17:39:00.008+02:00

Minneskriv til Robin

Robin 15.02.1997 – 05.04.2011

Robin, det er en skrikende tomhet etter deg. Jeg savner deg noe så vanvittig. Jeg vil her skrive litt om deg. Og alt det vi har opplevd sammen. Du har betydd så utrolig mye for meg. Og ved å skrive ned alt sammen nå, så er jeg sikker på at jeg i all framtid vil huske.

Det jeg først og fremst vil huske om deg er den utrolige utviklingen du har hatt. Du har utviklet deg fra den ene ytterligheten til den andre. At du var en enkel valp og unghund kan jeg ikke si. Men du utviklet deg til den trygge og selvsikre hunden som jeg alltid vil huske deg for.

Jeg er så glad for den tid vi har fått sammen. Vi ble så samstemte, nesten som vi kunne føle hva den andre tenkte og ville. Du ble en del av meg, og jeg en del av deg. Ingen av oss følte oss hel uten at den andre var til stede. Det kjærer meg i hjertet at jeg aldri kommer til å treffe deg igjen. Jeg kommer aldri til å glemme deg. Og den fantastiske hunden du utviklet deg til.

Og jeg må innrømme at det var bare flaks som gjorde at jeg fikk deg. Men den gangen du kom til meg, da så jeg ikke på det som flaks, heller uflaks. For det var ingen hemmelighet at du var en valp som de aller fleste ville ha styrt unna. Og det ville garantert jeg også ha gjort om omstendighetene var annerledes. Man kjøper seg ikke problemer.

Jeg får begynne med begynnelsen. Det begynte med min kjære Bouvier som døde så alt for tidelig. Bare to år gammel måtte han forlate dette liv. Jeg var helt utrøstelig. Jeg ønsket ikke leve lenger selv. Hvordan kunne en leve videre, når grunnen for å leve var borte. Jeg knytter meg veldig til hundene mine, og det å miste en hund, er den biten av hundeholdet jeg ikke takler.

Jeg hadde fått 8000 fra forsikrings selskapet for Nero bouvieren min, som jeg ville bruke til å kjøpe en valp. Jeg måtte ha en røytefri hund. Og ville ha en med litt størrelse, så valget falt på storpuddel.

Først fant jeg en oppdretter som hadde en storpuddel valp som hang igjen etter forrige kull, og var blitt nesten fir måneder, den gikk da i lag med et kull med peikneser valper. Valpen var lys aprikos. Men det som gjorde at jeg ikke likte denne oppdretteren var at hun ikke kunne gi meg noe klart svar på antallet hunder hun hadde. Det likte jeg ikke. De hadde oppdrett på rottweilere, pekinesere og alle puddel variantene og alle fem farge varianten på puddel. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne ta seg av så mange hunder det måtte være snakk om, så jeg leitet videre.

Omsider fant min drømme oppdretter. Avlshannen var i lag med valpene, og var en virkelig brukshund. Minnes at den var redningshund, om jeg ikke husker feil. Moren var også brukshund. Det var et lite oppdrett, som hadde bare 3 hunder. Oppdretteren gjorde en god jobb med valpene, både tilvenning av bil, og sosialisering. Så av henne ville jeg ha valper. Og lykke over all lykke, de var leveringsklare, og hun hadde to aprikose han-valper ledig.

Men så fikk jeg vite at hun ikke ville bestemme seg om jeg kunne få kjøpe en av valpene før jeg kom. Det betydde at jeg måtte reise først til Oslo og ta tog videre og kanskje måtte reise hjem uten valp. Oppdretteren ville se meg ann.

Jeg stilte meg foran speilet og så meg selv ann. Overvektig, pløsete. Sjangsene for at hun ville la meg få valp, så jeg på som ikke helt gode. Videre om jeg dro den lange veien tomhendt, ville jeg ikke lenger ha råd til å kjøpe en annen valp.

Derfor gikk jeg tilbake til den første oppdretteren, som til all overraskelse hadde senket prisen med et par tusen kr. Grunnen til at hun senket prisen var at hunden hadde en lite maskulin farge, som ikke var populært på handhunder. Jeg var en tosk, og trodde henne. Hun tilbød seg også å sende valpen med fly. Det hadde hun gjort mange ganger, og det gikk så fint så forsikret hun meg. Så jeg slo til. Jeg valgte valpen på nesten fire måneder.

Jeg dro i god tid, og takker skjebnen for det. Var ikke mer enn kommet noen hundre meter fra der jeg bodde før bilen punkterte. Jeg klarte så vidt å trille inn til bensinstasjonen. Og ba om hjelp til å få skifta hjul. Ja selvsagt skulle de gjøre det, bare jeg lot bilen stå, så skulle de ta den over helgen.

Jeg forklarte situasjonen, at jeg måtte nå et fly på Flesland samme dag. Men svaret var det samme. Mandag morgen skulle de skifte hjulet for meg. Jeg var kjempe sur. For gikk i rene by klær. Men jeg satte i gang og skifta dekk. Så var det å frese oppover til et bilverksted hvor jeg viste av erfaring at der var det langt mer service å vente. De hoppet til med det samme og lappet det punkterte dekket for meg. På veien mot Lavik punkterte bilen på nytt.

Nå skyller jeg vel å fortelle at dette var en periode hvor vi pungterte veldig mye. Vi var plaget av skøyere som satte spikere i dekkene der hvor vi parkerer bilen på nedsiden av huset. Så vi brukte en formue på lapping av dekk i den perioden.

Vel jeg stod da på en vikeplass og skifta hjul på nytt. Fresa av sted til Lavik og stakk innom bensinstasjonen der så de fikk lappet dekket.

Så kom jeg omsider fram, og sammen med en venninne, som var lokalkjent i Bergen kom vi oss opp til Flesland. Vi hadde bare noen minutter på oss før flyet skulle lande. Så det var jammen bra at jeg beregnet så god tid.

Robin du kom i et digert bur. Men aldri har jeg sett en så forskremt og redd liten gutt. Men du var også den kjønneste valpen jeg har sett noen gang. Da vi åpnet buret trykket du deg helt innerst inn i buret. Så langt vekk fra oss som mulig. Vi var jo fremmed for deg, så vi antok at det var grunnen

Vel hjemme hos min venninne som vi skulle overnatte hos, ville du ikke bort til oss. Vi ville la deg få tid til å bli kjent, og overså deg. Men du undersøkte ikke dine omgivelser, Bare prøvde å trykke deg gjennom veggen, og komme deg lengst mulig vekk fra oss.

Det gjorde meg så trist. Tenkte at han var blitt skremt på flyturen. Snakket med oppdretter men hun stilte seg uforstående til din redselen din. Det var for øvrig den siste gangen jeg fikk kontakt med oppdretteren din. Siden ble det helt taust. Noe jeg synes var trist, for ønsket å holde kontakten. Jeg ønsket råd og veiledning siden du var den første puddelen min.

Om natten la jeg madrassen på gulvet. Men du sov på gulvet, så langt fra meg du kunne komme.

Det var skremmende å se din reaksjon da jeg prøvde å ta på deg. Du var livredd hendene. Så jeg innså ganske fort at du ville bli en valp som ville trenge mye jobb.

Du var så redd for å bli tatt på, og så redd for hender at jeg tok deg med til veterinæren for å få sjekket om du var skadet på noen måte. Men ikke noe ble oppdaget, men veterinæren anbefalte meg å avlive deg. Han mente at du måtte ha blitt misshandlet i svært ung alder. Du var for redd til å kunne få noe godt liv. Det var ikke noen god melding å få. Men jeg ville prøve å få deg trygg. Orket ikke tanken på enda en avliving. Så var nok sikkert litt egoistisk der. Så jo at veterinæren hadde rett. Du hadde det ikke noe godt. Men ville ikke gi deg opp før jeg kunne si at jeg hadde gjort mitt beste for deg.

Det tok meg to måneder før jeg fikk din tillit. Men å bli tatt på, var noe du fryktet. Så vi jobbet målbevist med problemet og gradvis fikk du en større tillit til det å bil tatt på av meg. Men du likte ikke berøring. Jeg var nøye på at verken jeg eller andre skulle presse seg inn på deg. Du måtte få tid til å bli trygg. Ingen kan bli tvunget til å bli tillitsfull og trygg. Det må læres inn med en mengde av positiv erfaring.

Når vi møtte folk ga jeg dem godbiter som de kunne kaste til deg. For du vågde deg ikke så nær at du kunne ta godbiten fra hendene deres. Jeg var også så heldig at min mor jobbet i en barnehage, og fikk dermed tilgang til mange små barn som syntes det var kjempe stas å få kaste godbiter til deg. Gradvis ble du modigere og snart kunne du ta godbitene fra hendene til både barna og dem vi traff på.

Det største problemet var å få folk til å akseptere at de ikke fikk ta på deg. Jeg fikk mye kritikk for det. Det virket som de fleste mente at de hadde en rett til å klappe deg. En person gikk veldig hardt inn på meg og mente at jeg gjorde alt feil. At jeg skulle holde deg så skulle vedkommende klappe, så ville du erfare at det gikk bra. Vel vi gjorde et forsøk, det resulterte at du mistet tillitten til meg, og jeg måtte jobbe med å få deg til å stole på meg igjen.

Det tok et år før du var så trygg at fremmede kunne klappe deg, og ta på deg. Og enda et halvt år før du begynte å sette pris på å bli tatt på. Jeg husker deg som nesten to år da du for første gang oppsøkte ba om å bli klappet. Du trykket deg inn til meg og virkelig nøt det å bli koset med. Det var en så stor milepel i våres liv. Men tilliten til menn, var noe som du brukte lenger tid på.

Du ble tryggheten selv, og så fin til å ha med seg over alt. Barn kunne kaste seg om halsen på deg, og du taklet det med den største ro. Alle mennesker fra de minste til de største taklet du etter hvert så flott. Du overfalt ingen i ukontrollert iver, men du innvilget audienser til folk som ville hilse. Så verdig og rolig.

Du hjalp også flere som var redde for hunder, til å få tillit til hund. Din ro og ditt flotte vesen gjorde at du var lett å få tillit til.

Vi hadde noen turer med et barn som var redd for hunder, og etter hvert kunne gutten på nesten fem år gledes strålende gå rundt og holde deg i bandet. Gutten fikk tillit til deg og ble så glad i deg. Det var så rørende å se.

Ovenfor hunder hadde du et fantastisk kropsspråk. Du stålte opp hver gang vi traff en hund, og du viste hvordan du skulle roe ned truende hunder. Slang deg på rygg og var en befrielse å se på hvor du stålte opp og ble trygg og full av selvtillitt når du var i lag med andre hunder. Jeg har aldri hatt en hund som var så flink på det området, som det du var. Og jeg var så glad for at du var så trygg på den biten.

Jeg lovet meg selv at jeg skulle skaffe meg en hund til. Fordi jeg så hvor mye hunder betydde for deg. Og her vi bor er det heller sjeldent å treffe på andre hunder.

Men da du var 9 måneder kom vennepunktet. To løse hunder angrep deg. Du la deg på rygg, og blottet strupen. Den ene beit deg i strupen, den andre beit deg i halen. En centimeter av øret ble revet halvveis av.

Heldigvis var det en dag hvor det var råd å få tak i veterinær, og det skjedde et sted som ikke var så langt fra veterinæren. Takket være det ble du reddet i tide. Som du blødde.
Men det var ikke de fysiske skadene som var de verste. Siden den episoden, var du livredd for andre hunder. Uansett kjønn. Du ble helt fra deg av ved synet av en annen hund. Bjeffet, knurret, ja brølte. Du så og hørtes helt gal ut ved synet av andre hunder. Det var utrolig skremmende å oppleve. Særlig med tanke på hvor fin du hadde vært før den episoden.

Du beit aldri, men den oppførselen din gjorde at andre hunder angrep deg flere ganger.

Her hvor vi bodde var det ikke mulig å få trent på problemet, så vi dro til Bergen. Bodde på Camping og dro opp på kjente tur områder. Vi tilbrakte mye tid langt over Fjellveien i Bergen. Der er en kjent område hvor folk går på tur. Der vi stod kom det ikke noen. Men vi kunne på lang avstand bygge opp tryggheten din. Da det ble sommer dro vi på sommerkurs med Turid Rugaas, hvor vi fikk jobbet mer med problemet.

Siden dro vi mange turer opp til Førde og deltok på deres hundetreff. Først bare observerte vi de ande hundene på en avstand som du syntes var trygg. Senere kunne vi delta på ordentelig.

Med en nitidig jobb, fra oss begge, klarte du å bli så bra at vi kunne gå på tur parralelt med andre hunder. Om den andre hunden underkastet seg deg fullstendig. Så kunne de også slippes løs med deg. Du aksepterte alltid at andre underkastet seg. Men ble det en minste ypping, så kunne du eksplodere uten noen advarsel. Men uansett hvor mye du bråkte, så brukte du aldri tennene dine på noen. Men du ble så pass bra at du fint kunne se og møte andre hunder, uten å gjøre noe vesen av det. Så lenge det ikke ble fysisk kontakt. Og det var min jobb å se til ikke skjedde.

Jeg hadde aldri følelse av at jeg hadde en valp i huset. Det eneste du lagde litt krøll med var et garnnøste. Det nøstet var du så betatt av, og snek deg ofte til å stjele det. Ellers var du en rolig og behagelig valp og unghund. Du lagde aldri noe trøbbel og ødela ikke noe.

Utendørs hadde du en ufattelig energi, og elsket å løpe. Jeg hadde aldri sett en så spretten og utholdene hund før. Du nærmest fløy når du løp. Du kunne hoppe fra stillestående og opp skrenter som var like høye som meg. Din energi og kroppsbeherskelse gjorde deg nesten til noe overjordisk og magisk i mine øyne. Det virket som tyngdekraften ikke gjaldt for deg.

Jeg hadde en forestilling om at puddelen var en litt forfintet rase som ville trippe utenom vanndammer. Men den som stormet gjennom søledammer så jørmen spruta var deg. Du var et herlig syn, så full av liv og energi. Det virket som du kunne løpe i timevis uten å bli sliten. Tror faktisk ikke jeg noen gang så deg sliten før du begynte å bli en eldre hund.

Så skulle jeg lære deg innkalling. Du skulle bare vist hvor mange går hår du ga meg. Ved mine tideligere hunder og valper har min beste strategi for å lære valpen å komme fort, vært å bråsnu og løpe vekk fra valpen. Da har samtlige valper jeg har hatt, løpt for harde livet for å komme etter og komme bort til meg. Men ikke du.

Jeg løp og gjemte meg. Da jeg smugtittet fram fra hjemmestedet mitt, fikk jeg meg virkelig et sjokk og noe å tenke på. Din holdning hadde endret seg. Du virket mye mer avslappet og faktisk lettet. Du var lettet over at jeg var forsvunnet. Du følte deg fri og trygg alene.

Det resulterte i intense studier i bøker, og mange telefonsamtaler med folk jeg anså som eksperter på hunder.

Strategien var klar, vi måtte få et sterkere bånd. Måtte jobbe mer med kontakt, og få valpen til å synes at det er trygt og moro å være i lag med meg.

Prøvde med langline, men kuttet det ut og endret taktikken helt. Jeg ville redusere innkallings treningen, til du følte at det var trivelig å være i lag med meg.

Du lærte deg i stede en stopp kommando. Jeg kunne stanse deg på avstand. Og du ble helt rå i den øvelsen. Jeg stanset deg både i full firsprang etter en hjort og en gang da du jaga naboens katt. Det var helt rått å se. Du bråstanset når jeg ba det stoppe.

Gradvis etter som tilliten til mennesker og meg økte, fikk vi mer sus på innkallingen også. Du begynte å synes det var moro å komme. Vi trente lydighet.

Du var ikke en lett hund å jobbe med. Du hadde en lav selvtillit, og klarte du ikke å få til det jeg ønsket med det samme, så melte du deg ut på en måte. Du ville ikke prøve, du trodde det var for vanskelig. Hadde du mislykket i en øvelse, så var det vanskelig å få deg til å prøve på samme øvelsen igjen.

Men etter hvert klarte vi å finne en god stategi. Alle dine forsøk ble belønnet, oppmutret og feiret. Og jeg måtte dele opp alle øvelser i så små deler at det ble nærmest vanskelig å gjøre feil. Hoved fokuset i all trening med deg var å bygge opp selvtilliten. Fikk du det ikke til, eller gjorde feil. Så belønnet jeg likevel og lot som det var riktig, og gikk i meg selv for å finne en annen måte å gå fram på for å få det riktig. Etter hvert fikk du virkelig sansen for å trene. Du elsket all mulig trening. Du strålte og følte deg som verdensmester. Vi kunne ta så mange repetisjoner jeg ønsket, og du storkoste deg.

Men du var svært oppmerksom på mitt ansikts utrykk og lyder, og røpte jeg med en eneste mine at du ikke gjorde noe helt perfekt, så falt du rett i ”do”, og mistet lysten til å prøve igjen.

Du deltok i lydighets klasse en da du var ni måneder og fikk en god førstepremie og opprykket til klasse to første gang du deltok.

I lydighet klasse to fikk vi problemer med fellesdekken. Fordi da slet du med din hundefobi. Da vi deltok i klasse to hadde vi trent mye på det å tåle å se en annen hund. Og jeg stolte på at du ville bli liggende i fellesdekken, så lenge de andre lå. Det gikk bra et par ganger, du fikk snart opprykket til klasse tre.

Men en gang så jeg at du var litt nervøs for en dobbermann da vi gikk inn i ringen.

Du lå og fikserte dobbermannen med blikket. Trolig var det det som provoserte dobbermannen. For den reiste seg og kom mot deg. Da var det gjort. Det ble slåsskamp på fellesdekken.

Etter det opplevde jeg at du selv kunne reise deg og provosere andre på fellesdekken. Den fellesdekken var for skummel og du kunne ødelegge for andre. Så vi droppet lydighets konkurranser i 9 år. Vi trente selvsagt lydighet som en aktivisering jevnlig. Da var du 11,5 år gammel prøvde vi oss i lydighets konkurranser igjen og du debuterte i klasss tre. Du deltok i et stemne i en helg, og ble beste hund i klasse tre både lørdagen og søndagen, og fikk opprykket til elite. Du kan tro jeg var stolt av deg. Og som 12,5 åring debuterte du i eliteklassen.

Vi trente brukshund øvelser som spor, felt og rundering. Det var øvelser hvor du virkelig blomstret opp. Jeg kunne se resten av dagen etter en treningsøkt at du glødet og strålte. Brukshund øvelsene gav deg selvtillitt og gjorde deg så fornøyd og glad. Jeg så deg aldri så glad som etter en runderings økt. Rundering ble fort favoritt øvelsen din. Men spor og felt var gode nummer to. Bruks treningen var virkelig noe som gjorde mye for din utvikling.

Husker da vi skulle delta på vår første brukshund konkruranse med spesial vekt på spor. Samtlige konkurrenter var schäferhunder. Du var i utstillings pels, Og vi fikk mange kommentarer, fordi du var en puddel. Det var ikke tvil om at de syne det var en stor vits at vi var kommet. Mange kommentarer om at vi var gått feil.

Du fikk nest høyes poengsum. Den som fikk høyest poengsum var en klasse A hund. Du fikk opprykk til klasse C. Så dette var artig. Fellesdekken var ikke noe problem i brukshund konkurransen, fordi hundene lå med omtrent den doble avstanden som på lydigheten.

Var stor overraskelse over at en puddel kunne gjøre det så bra, i gruppen. Og en av scäferhund eierene betrodde meg at han tenkte på å få seg puddel han også.

På din neste konkurranse fikk du opprykket til klasse B. Jeg var så stolt av deg. Du skåret mange poeng i både lydigheten og bruks delen av brukshund konkurransene.

Da vi prøvde oss på en annen bruks konkurranse med rundering som hovedvekt, Den var arrangert av dobermann klubben. Og samtlige deltakere var faktisk dobermenn. Der ble vi også møtt med en utrolig mange kommentarer. En fortalte meg at de ikke kunne ha en ulldott loffende rundt der. En annen forklarte meg at hunden måtte kunne løpe.

Vel det var ikke noe i veien med dine bein, du løp som en vind og fant begge figurantene. Men jeg var ikke rask nok, og brukte for mye tid på min del av jobben. Så jeg ødela for deg. Og det ble ingen plassering på oss.

Du fikk gode poeng for fart og søkestil og påvising.

Men senere på et uoffesielt stemne fikk du en bra plassering i rundering.

Jeg har en svingene helse, og det er ikke alltid at jeg har krefter og ork til å trene bruk, så i perioder hvor helsen var i bølgedaler, fokuserte vi på triks. Det ble etter hvert mange triks du lærte deg. Trikstreningen brakte oss nærmere hverandre. Vi hadde det moro i lag, og fikk et tettere bånd. Det fine med triks er at det ikke er så pirkete som i lydighet, det gir rom for variasjoner. Og vi koste oss begge med å lære nye triks.

Øvelsen å gå på to var noe du hadde stort talent for. Allerede som valp, opplevde jeg at når du hørte eller så noe på lang avstand, kunne du reise deg på to for å få bedre oversikt. Ja du kunne gå hele strekk på to bein, mens du skuet etter hvor den lyden kom fra.

Det begynte med at aktivitets lederen på aldershjemmet så oss trene triks på idrettsplassen. Hun ble så begeistret og ville at vi skulle komme og holde oppvisning for de på aldershjemmet. Siden gikk ryktene og vi hadde oppvisning både for pysisk utviklingshemma, barnehage og skoler og aldershjem. Din ro og selvsikkerhet var helt fantastisk. De som ønsket å hilse på deg fikk innvilget audiens. Og du taklet alle slags folk, både dem i rullestol, i barnevogn. Pysisk utviklingshemma som hadde uventede bevegelser. Du taklet dem alle med den største selvfølge. Og jeg var så stolt av deg.

Du ble bitt av hoggorm. Og jeg var en tosk. Vi dro til nærmeste vakthavende veterinær. Jeg mente at tiden var det avgjørende. Men han var veterinær for gårs dyr ikke hund. Jeg viste at hunder med hoggormbitt måtte få drypp. og forlangte at veterinæren satte deg på drypp. Han ringte til en veterinærklinikk i Bergen for å få informasjon om hvordan han skulle gjøre det. Til min store skrekk brukte han skalpell på deg uten bedøvelse. Han mente at bedøvelse kunne være farlig for deg, og han måtte kutte i huden for å finne blodåren. Men selv da fant han ikke blodåren din. Han stak og stakk med nålen inni såret. Før han ga seg i kast med neste fot og neste.
Du stod der bare og bluket med øynene, og lot fyren kutte, og stikke i deg. Så tillitsfull og tålmodig at det skar i hjertet mitt.

Da fyren skulle begynne på den fjære foten satte jeg foten ned og nektet ham å sjære mer i deg. Det ressulterte at han satte dryppet inn under huden din. Åh stakkers deg. Det må ha vært helt grusomt smertefullt. Bakfoten este opp som en balong. Huden var stam som en fiolin streng, og ble isende kald. Foten på nedsiden av dryppet ble også iskald. Og jeg fryktet for koldbrann. Du så også bekymret ut, blunket med øynene, og peste. Det var så langt du gikk i å vise din smertet. Jeg rev ut dryppet fra foten din. Og hedligvis forsvant hevelsen sakte, og i følge veterinæren gikk den inni blodet ditt.

Du var en real tøffing bestandig når det gjaldt sår og skader. En gang vi var på tur, så jeg blod i terrenget og anntok at et vilt dyr var skadet. Jeg gikk og spekulerte på vilken type dyr det kunne være. Blødde jo ganske mye også. Før jeg oppdaget at det var du som blødde. Den ene tredeputen hadde fått et dypt kutt. Du haltet ikke en gang.

Du hadde mye jakt instingt og jeg var redd du ville begynne å jage etter sauer. Så vi oppsøkte beiter hvor det var sau, og spilte at jeg selv var redd dem. og trøstet deg og syntes synd på deg. Det var til de grader effektivt at du siden når du så sauer, klatret opp etter meg og ville bli bært forbi med kløv og det hele. Var du løs og uforværende oppdaget sau, kom du styrtende til meg, som om du hadde sett den onde selv. .

Grunnen til at jeg ville ha en stor hund, var at jeg trengte en kløvhund. Jeg ønsket meg en hund som kunne hjelpe meg å bære det vi trengte på turer på fjellet. Og jeg ønsket meg en hund som kunne trekke litt. Og det fikk jeg hos deg. Aldri har jeg hatt en bedre kløv og trekk hund enn deg. Og du likte å bære og trekke.

Jeg begynte innæringen gradvis og lot deg bære kløv opp til tre ganger i uka, selv på vanlige hverdags turer, bare for å trene deg opp, og få kroppen din til å bygge muskler. Økte med hundre gram i uka. Vi brukte sand sekker i posene for å ha helt nøyaktig lik vekt i begge posene, og gradvis økte helt nøyaktig.

På to år, bygde du muskler så det syntes, og kjentes. Du var som en real bodybylder, og ble sterk som en bjørn. Du bar lekende lett ti kilo på ryggen. Jeg er sikker på at du kunne båret enda mer om jeg hadde ønsket det. Ofte både bar du kløv og dro meg oppover samtidig. Jeg så deg aldri bli sliten.

Vi hadde utrolig mange og flotte fjellturer. Du elsket de lange turene våre. Og vi dro på oppdagelses ferder og utforsket for oss nye tur og fjellområder. Det var en flott tid Robin. Du var så intusiastisk og begeistret for disse turene våre.

Så prøvde vi oss på utstilling. Jeg samlet pels på deg og følte at jeg holdt på å bli helt gal av alt pels stellet. Pelsen tovet under sele, kløv halsband og uansett hva jeg hadde på deg så tovet det der. Når du gikk i skogen hang kvister og lyng seg fast i pelsen og nærmet tovet seg fast. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg brukte minst en time hver dag til pelsstell.

Jeg våget ikke selv klippe deg til utstilling. Bare hverdags klippen tok jeg. Så når du omsider hadde nok pels. Dro vi til hudefrisør. Hun ble temmelig sjokka over så mye pels du hadde. Jeg hadde samlet mer enn nok pels til å kunne la deg få hvilken som helst frisyre jeg ønsket. Men jeg ønsket en med mist mulig pels. For jeg hadde fått nok av pelsstellet. Så du fikk en toalett 60 frisyre. Den kledde deg ganske bra.

Den første og siste utstillingen du var på var en dobbelt utstilling. Lørdag var vi på Bønes reket senter og fikk en tysk dommer. Han roste deg høyt opp i skyene. Vakker harmonisk, stor, muskuløs, flott hannhund, nydelig pels. Han fant ikke noe negativt om deg. Alt var bare flott. Og du fikk sert. Jeg var så stolt av deg.

Søndagen var vi på en annen utstilling. Vi fikk en norsk dommer. Og hun likte deg ikke. I følge henne var du en utypisk puddel. For stor, for muskuløs og klumpete. Bevegde seg som en bulldoser. Blass pelsfarge. Kunne med fordel stilles som en rottweiler.

Hun sendte oss rett ut av ringen, med ord om at hun håpte å ikke se flere slike hunder.

Man skulle jo ikke tro at det var samme hunden som ble bedømt, de to dagene. Jeg fant ut at jeg ikke likte utstilling. Det var for tilfeldig. Og alt opp til hva den enkelte dommer syntes. Føltes useriøst, når samme hunden dag etter dag kan få en så forskjellig kritikk.

Etter utstillingen var vi inni en utrolig varm periode. Og jeg var grundig lei pelsstell, så jeg klippet deg veldig kort. For kort. Og selvsagt kom det en kuldeperiode dagen etter du ble klippet ned. Så jeg måtte sy et varmedekken til deg. Du trivdes ikke i så kort pels, så jeg har aldri noen gang klippet deg så kort igjen. Jeg beklager at jeg klippet deg så kort.

Du var så hjelpsom og flink. Du løp og fant ting jeg mistet på turer, og kom opp med posten til huset når noen ga deg posten nede ved postkassene.
Du fant nøklene, lommeboken, og mobilen som jeg stadig forla rundt om i og utenfor huset. Du viste navnet på mange forskjellige gjenstander så var det bare å be deg finne den gjenstanden jeg lette etter. Og du fant. Du syntes det var morro å lete etter ting jeg hadde mistet og forlagt.

Vi begynte å sykle sammen. Og du så ut til å stortrives med å løpe ved siden av sykkelen. Du langet ut og virkelig svevde ved siden av meg. Vi hadde flere fine turer, før vi var så uheldig, at en liten blandings hund plutselig dukket opp og beit deg i bakfoten. Den hang fast og du var bundet til sykkelen i springer. Jeg prøvde å få vekk den lille hunden. Det ble kaos. Klarte å koble deg løs, og du skremte vekk hissiproppen med å brøle. Men aldri mer fikk jeg deg til å nyte sykkelturer, og jeg gikk vel ikke inn for oppgaven helt fullt heller. Det ble til at skykkelturer ble kuttet ut.

Du var ikke glad i bilkjøring. Og det er forståelig. Jeg har ikke sett på maken til bilsyke. Vel du spydde ikke. Men du slevet. Og som du sleva. Jeg husker jeg hadde min kusine på besøk med hennes tilkommende. Vi skulle til et turområde hvor vi måtte kjøre for å komme dit. De måtte dekke seg til med en plast duk. Du ristet deg gjevnlig og slev klysene fløy rundt i bilen og bombarderte alle som var i bilen.

Slevet rant til de grader at jeg sydde en smikke med lomme. Og den lommen måtte tømmes for slev hvert femtende minutt, ellers ville det renne over sine bredder. Men selvsagt alt slevet traff ikke lommen det meste rant nedi hundesengen med kanter. Så vi måtte ofte stanse og skifte aviser i hundesengen, som ble helt fulle av slev. Stakkers deg. Det ble mye bilkjøring på deg. Jeg må kjøre vekk fra hus hele vinterhalvåret for å unngå fyring. For ellers blir jeg dårlig.

Jeg kjøpte sånn snor til å henge under bilen, for redusere på kvalmen. Og prøvde homeopat medisiner. Men ikke noe hjalp.

Så prøvde vi på en real langtur. Du veden som du sleva. Husker jeg stanset på bensins stasjoner og tømte bosspannene deres for gamle aviser. Og byttet ut de sørpa våte aviser fulle av slev. Det var ikke få ganger jeg undret meg over hvordan det var mulig å produsere så mye slev, fra bare en hund.

Men den langturen hjalp. På returen var du vesentlig bedre og etter hvert ble du bare bedre og bedre. Til du ikke slevet i det hele tatt.

Du måtte alltid sitte og se ut. Selv om du kom rett fra veterinær og var groggy etter nedoping, så ville du sitte, og se ut, du satt og sjanglet. Men sitte det ville du. Bare de siste ukene før du forlot meg la du deg ned under kjøring.

Så lenge jeg ikke hadde andre med i bilen, var din faste plass på passasjer setet ved siden av meg framme i bilen. Du hadde et eget sikkerhetsbelte framme. Der fulgte du rolig med på alt som skjedde. Du var som den rene kartleser. Du så svinger på veien kom og lente deg mot den siden som sentrifugal kraften ville trekke deg. Før vi begynte på svingen. Du viste hvilken vei du ville bli trukket. Når du så en møtende bil, strammet du musklene og løftet hodet før jeg bremset. Du viste hva som ville skje før det skjedde.

Jeg er sikker på at du kunne blitt en bedre sjåfør enn meg, om du hadde hatt fysikk til å kunne nå pedaler og holde i ratt. Du satt akkurat som et menneske, så flott.

Robin du var den første hunden jeg har hatt som ikke kunne svømme. Det i seg selv er jo ganske oppsiktsvekkende etter som puddel er avlet fram for apportering av skutt fugl i vann.

Den første gangen du gikk i vannet var da vi var på flytebryggen. Du så en av båtene som var fortøyd til bryggen, hadde et garn i en balje, Du var nysgjerrig å satte forbeina på båtripen, mens bakbeina var på bryggen. Båten fløt vekk fra bryggen og du ble lengre og lengre, til du til slutt gikk i vannet. Du forsvant under vannet kom opp til overflaten et par ganger før du sank ned igjen, og klarte ikke komme opp til overflaten igjen. Jeg kastet meg på magen på bryggen og fikk dradd deg opp på land.

Robin du likte å jage etter flygende fugler. Men en gang fløy fuglen ut over et vann, og du kastet deg uti vannet. Og forsvant under. Jeg måtte hoppe uti etter deg, med klærne på. Jeg ble redd for at noe lignende skulle skje, og jeg ikke ville nå fram til å redde deg opp i tide. Så du måtte lære deg å svømme.

Jeg prøvde å lære deg å svømme, ved å holde deg oppe. Det utrolige var at du ikke var noe redd, du stolte fullt ut på meg. Men jeg hadde vansker med å holde deg oppe, og samtidig selv holde meg flytende.

Så jeg sydde en redningsvest til deg. Et dekken fylt med isopor. Så hadde vi rene svømmetrening. Gradvis fjernet jeg mer og mer isopor fra vesten. Og du begynte å få taket på det å svømme. Så fikk jeg tak i en ordentlig redningsvest for hund. Da du var 7 år begynte du klare å holde deg flytende selv uten redningsvest. Særlig god svømmer ble du aldri, men du holdt deg flytende og du likte å svømme. Særlig med redningsvest. Men det var en stor seier at du endelig klarte deg i vannet. I det hele tatt var du en hund med utrolig mange seiere. Vi møtte veggen og fikk problemer, og klarte å løse vanskene i tur og orden gjennom hele livet. Sammen klarte vi å løse alle vansker.

Du var stort sett en frisk hund med god helse hele livet. De største plagene dine var ørene. Helt til du ble 6-7 år var du en kronisk ørehund. Hvert halvår måtte du dopes ned hos veterinæren, så han kunne rense opp helt ned til trommehinnen din. Men bortsett fra det var du en frisk og sterk hund.

Vi ble så sammensveist at det var helt vanvittig. Når uforutsette ting dukket opp og jeg måtte forlate deg, enten for noen timer eller et par dager. Så passet min mor på deg. Du var glad i min mor. Men likevel fant du ikke roen. Du vandret hvileløs fram og tilbake inne. Og ute satt du og speidet etter meg.

Først når jeg kom hjem kunne du slappe av. Da var alt i orden. Og jeg følte meg naken uten deg.

Du var med meg på bibliotek, i bank bokhandel, ja de fleste butikker, med unntak av matvare butikk. Du var eksemplarisk på buss, båt og tog. Du oppførte deg som du aldri hadde gjort annet. Gikk i rulletrapper med den største selvfølge, og i heiser.

Over alt var du med. Og du var så lett å ha med. Jeg merket omtrent ikke at du var der. Når jeg stoppet for å se på noe satte du deg tålmodig ned og ventet til vi skulle gå videre. Kom noen og ville si hei så hilste du høflig på dem. Ville de ikke ha kontakt med deg så overså du dem og lot som de ikke var der. Du var min skygge, og min beste venn. Du var til og med, med meg inn til øyelegen. Du lå rolig og ventet på meg mens legen undersøkte øynene mine. Det var vist første gang han hadde hatt en hund der inne. Men han var imponert over at du bare lå der, og venta så tålmodig.

Det var et noen som tok kontakt med meg og ville ha hjelp med sine hunder. En hadde et stress problem, to hadde hunder som var redd for andre hunder, og hadde en angrep i beste forsvar taktikk. Ikke ulik deg selv for noen år siden.

Du var selvsagt med, det var som du forstod at de andre hadde problemer. Du lot deg ikke affisere av at de andre bråkte og raste mot deg. Du overså dem og dempet ved å snuse i bakken. Du viste en imponerende ro og selvtillitt. Selv om jeg bare bant deg og selv var borte hos de andre hundene. Du stolte blidt på at dette var trygt. Det syntes jeg var så imponerende. Særlig med tanke på den fortiden du hadde bak deg.

Du klarte å hjelpe de andre hundene til det stadiet at de klarte å gå på tur parallelt med deg. Du hjalp dem i gang. De ville få mye trening foran seg, men du ga dem en fin start.

Du ble også gode venner med en tibetansk spaniel tispe. Hun kastet seg på rygg bare du så stengt på henne. Og snart ble du så trygg at du kunne leke litt med henne. Det var så artig å se. Du var så forsiktig, og hensynsfull. Og du ble hennes store forbilde. Hun ville snuse der du snuste og gå der du gikk. Du tillot at hun klatret opp etter deg. Og ble så trygg på henne.

Rett før julen 2004 ble du plutselig så utrolig trøtt. Du reagerte ikke på noe, bare lå og orket ikke noe. Veterinæren fortalte at du hadde den samme sykdommen som kongen. En lekkasje i venstre hjerteklaff. Lekkasjen var ganske stor. Han fortalte at du kunne leve alt fra noen dager til et halvt år. Men han tvilte på at du ville holde så lenge som et halvt år. Fordi hjertet var så dårlig og lekkasjen så stor. Det var ingen mulighet for å bli bra av hjerte trøbbelet.

Du fikk hjertemedisin og vanndrivende tabletter.

Jeg var knust, og sørget over deg. Orket ikke tanken på å miste deg. Vi som hadde vært i gjennom så mye sammen. Vi som hadde vunnet så mange seiere.

Og jeg satte meg til å lese om hjerte problemer og mulighetene der. Og fant ut at gradvis opptrening kunne gi muligheter for lengre liv, samt at det var viktig å gi hjerte-medisnen til samme tidspunkt hver dag. Og vi må ha gjort noe riktig, for du levde i 6 år til, og det var ikke hjertet du døde av. Du ble faktisk bedre av hjertet og fikk ork og overskuddet igjen.

I den perioden hvor jeg fryktet for ditt liv. Var det andre som fryktet for mitt. Min mor var redd for hvordan jeg ville takle å miste deg. Og ville at jeg skulle få meg en hund til. Først viste jeg ikke hva jeg ville. Følte at jeg egentlig ikke hadde overskudd til en valp nå. Men samtidig så innså jeg at jeg ikke ville takle å miste deg. Så innså at det kunne være en ide. Videre så hadde jeg jo lovet meg selv at du skulle få en hundevenn. Nå hadde jeg muligheten for å holde det løftet.

En liten valp regnet jeg med at du ikke ville oppfatte som en trussel. De valpene du hadde sett og hilst på hadde du taklet bra. Så regnet med at det ville gå.

Men da viste jeg ikke hvilken virvelvind av en valp jeg skulle få. Zanto stormet inn i våre liv og lagde kaos. Han var over alt og ingen steder. Den enorme aktive valpen som foretok seg noe hele tiden stresset deg opp, og du likte ikke nykommeren. Han var din rake motsetning. Zanto struttet av selvitlitt, og en urokkelig tro på at han personlig var universets navle. Alt som skjedde, skjedde for å glede ham. Alle mennesker møtte ham med en utrolig gjensysn glede, uavhengi av at han aldri hadde sett dem før.

Han var så aktiv at jeg nærmest så på ham som hyperaktiv. Zanto ble hurtig knyttet til meg, og krevde og ønsket oppmerksomhet, hele tiden.

Du mislikte ham så sterkt at jeg vurderte faktisk å få omplassert Zanto. Jeg kunne ikke la dere to være alene sammen. For var redd for at du skulle miste tålmodigheten med villstyringen. Så all energi gikk over til å bedre forholdet dere i mellom. Det tok to måneder før jeg så at du begynte å se at Zanto kunne være en ok fyr like vel.

Og gradvis som tiden gikk ble du mer fortrolig med Zanto. Du lærte deg og stole på at han ikke ville utfordre deg. Zanto hadde stor respekt for deg. Og du oppdaget at du ikke trengte å eksplodere for å sette ham på plass. Det holt lenge å se stengt på ham, så trakk Zanto seg unna.

Etter hvert ble du hes. Noe som hører alderdommen til. Du klarte ikke bjeffe høyt nok til at jeg hørte at du ville inn. Men Zanto hjalp deg. Og fortalte at nå ville du inn.

Zanto sin ankomst medførte at vi fikk to store hundesenger på soverommet. De var ikke helt make. Og du nøt privilegiet over å få velge hvilken seng du skulle ligge i for natten. Zanto ventet alltid på at du hadde valgt seng, før han la seg i den ledige sengen.

Etter hvert foretrakk du å få tyggebeinene myktygget før du begynte å spise på dem. Zanto gjorde det for deg. Og du lurte lett beina fra Zanto ved å late som du hørte noe ute og løp bjeffende mot vinduet. Dermed var Zanto i vinduskarmen og nibjeffet, mens du rolig kunne forsyne deg med beinet Zanto hadde tygget på.

Da du var ti år merket jeg at noe var galt med deg. Du forsvant inn i deg selv. Du begynte på ting, og liksom ikke husket hva du skulle gjøre. Du rotet til øvelser som du kunne. Mistet fokus. Noen ganger begynte du å gå uten at jeg fikk kontakt med deg. Du gikk som i søvne. Andre ganger løpte du etter ballen, men glemte å stanse for å ta opp ballen, og bare fortsatte å løpe. Så ble du redd og så ut til å ha lett etter meg og så glad for å finne meg igjen.

Etter undersøkelse hos veterinæren fikk du diagnosen dement, eller alsheimer.

Det var en tøff diagnose å få. Jeg gikk på kurs for pårørende med alsheimer. Og lærte en del. Det jeg bet meg mest fast i, var at en måtte bruke hjernen. Satt man med hendene i fanget utviklet sykdommen seg fortere.

Så vi gikk inn for å bruke hodet med liv og lyst. Det tok litt tid før jeg lærte meg å tilpasse meg deg. For det var ganske så annerledes å trene en dement hund enn en vanlig hund. Du hadde aldri vært en lett hund å trene med, men etter du fikk demens diagnosen var det enda vanskeligere. Men selv med demens, klarte du å lære inn nye øvelser. Vi måtte riktignok lære inn de nye øvelsene på nytt og på nytt mange ganger før de satt. Kjønt ingen øvelser satt helt for du glemte ting du kunne, men innimellom husket du det.

Jeg vet ikke hvordan du hadde vært om vi ikke hadde trent slik. Men jeg tror vi klarte å holde demensen på et ganske stabilt stadige. Noen ganger syntes jeg du var blitt litt verre, men andre ganger virket du nesten helt klar.

Et år etter du fikk demens diagnosen klarte du å få opprykket til elite klasse og ble beste hund i klassen både lørdag og søndag.

Da du gikk elite, gikk det ikke så bra, ble litt rot. Men du har i hvert fall gått i elite. Og det som 12,5 åring og dement. Det er ikke dårlig bare det.

Du har alltid hatt en sterk jakt lyst. De første årene jaget du etter fugler som fløy i luften. Men på dine eldre dager ble du svært fokusert på mus under jorden. Din typiske stilling var at du stod med hodet under jorden og rumpen i været og halen logrende som en propell. Du hoppet fra tue til tue og stakk nesen ned og gravde etter mus. Var helt utrolig hvor moro du hadde det.

Du begynte å bli litt stivere i beina. Og du fikk både spesial mat som var bra for leddene og tabletter som skulle gjøre det lettere for deg.

Men så fortsatt at kroppen ikke alltid spilte på lag med deg. Så jeg var så heldig å få med en venninne på massasjekurs for hunder. Jeg hadde både deg og Zanto med. Min venninnene fikk låne deg, for du var så lett å ha med å gjøre. Du var en engel, og så tillitsfull. Det eneste som en må være obs på er at du ikke måtte få fysisk kontakt med fremmede hunder. Så lenge det ikke skjedde var du en engel.

Vi fikk mye glede av massasje kurset og siden gikk jeg på et heeling kurs, Slik fikk jeg bedre kunnskap og muligheter til å hjelpe en stiv og gammel kropp.

Du lå på den tykke madrassen på stellbordet og bare nøt massasjen og heelingen.

Da ideen om å lage en bok om dere to kom fra en venninne av meg, var jeg først skeptisk. For så at du ikke hadde den samme kroppsbeherskelsen som før. Men jo mer jeg tenkte på det jo bedre likte jeg ideen. Du trengte å bruke hodet, for å holde demensen i sjakk. Det ville være mye trening som kom til å ligge bak mange av bildene. Så jeg hoppet til å gjorde et forsøk. Du gjorde ditt beste. Så du ble fort sliten og treningsøktene måtte være korte. Men du stilte opp og ga gjernet som det heter seg. Og vi fikk bildemateriale til fem barnebøker. En av bøkene er alt utgitt og har fått en strålende tilbakemelding. Gjennom bøkene har du på en måte fått evig liv.

Du var med på fjellet og på alle turer vi hadde og trengte ikke tilpasse turene spesielt til deg før tre uker før du døde.

Den 17. mars 2011 begynte marerittet. Du fikk en kjempe kul i halsen som plaget deg veldig. Og jeg var så redd. Men heldigvis viste det seg å være en verkebyll. Men etter den var slått hull på oppdaget vi en kreft i ganen din. Du mistet appetitten. Fikk alvorlige problemer med koordineringen av bakbeina. Nyrene sviktet. Vi fikk større problemer enn vi kunne takle. Men likevel var du med på turer. Vi kunne ikke gå så langt lenger, for du slet med bakbeina. Men du var den utrettelige tøffe Robin som stod på. Du hadde vilje og styrke, og gnist i øynene helt til det siste.

Jeg savner deg noe så vanvittig. Vi har hatt problemer under veis. Og mange utfordringer. Men du utviklet deg til å bli en helt utrolig fantastisk og tillitsfull hund.

Det føles som at verden er blitt fattigere da du forlot oss. Men samtidig rikere fordi du har levd. Du har gitt av deg selv og gitt både meg og andre så mye. Du har opptredd og gledet både barn og eldre. Du har blitt årets hund på puddelpraten to år på rad.

Du vil alltid være i mitt hjerte Robin. Og jeg vil aldri glemme deg.

07.04.2011

2011-04-07T16:42:00.000+02:00

Robin var en helt spesiell personlighet, og vi hadde et veldig spesielt og nært forhold. Vi var så samstemte og som om vi liksom hadde grodd og blitt en del av hverandre. Det føles som det er blitt fåretatt en amputasjon. Som en bit av hjertet liksom har dødd.

Har hatt konstante magesmerter etter han forlot oss. Så regner med at det har en sammenheng med det som har skjedd.

I dag har jeg lagt den ene sengen på soverommet opp på loftet. Det var så sårt å se den tomme sengen. Ble så tydelig at noen manglet. Må etter hvert rydde vekk medisinene hans. Det var jammen ganske mange medisniner han gikk på. Det går så uvant fort å lage i stand maten til Zanto, når en ikke trenger å tenke på medisiner i det hele tatt.

Det jeg synes er fint nå, er bare å sitte å se på Zanto som tygger på ett eller annet. Han kan ligge og slafse og kansker i vei. og det er utrolig godt å se på. Høres helt vilt ut. Men det gjør faktisk godt, å se Zanto kose seg.

Forlot Zanto i dag bare en liten stund. Skulle vaske noe sengetøy, og gikk ned i kjelleren. og fikk helt frysninger av lydene han laget. Som en unge som gråt. Det var vel en slagt ulelyd tenker jeg, men det var en så sår og fortvilet lyd at jeg fikk helt vondt i hjertet.

Han har jo omtrent ikke vært alene han. For Robin har allitd vært der med ham.

Så det er nok en bit vi må øve litt på etter hvert. Mine hunder er jo ikke mye alene om dagen. Bare noen minutter her og der, Høyden en halvtime, En kjelden gang så mye som en time. Men omtrent bestandig er de jo med meg over alt. Jeg føler meg faktisk naken uten hund. Som om jeg ikke har kledd meg sikkelig. Så merker veldig godt at det mangler en.

Men prøver å se framover, og se at Zanto vil få mye mer aktivitet etter hvert. Fordi han ikke må dele meg med noen. Og fordi vi ikke trenger å tilpasse turen til en som ikke kan gå så langt. Men i øyeblikket har jeg ikke helt klart å glede meg over akkurat det. Men regner med at jeg vil klare det etter hvert.

En oppsummering om Robins sykeforløp

2011-04-06T20:21:00.000+02:00

Jeg vil her skrive en liten oppsummering på det som har skjedd med Robin.

I vinter falt Robin og slo haleroten sin. Han skadet noen nerver i halen, som gjorde at han ikke kunne bevege den. Men gradvis i det siste har vi sett at halen har fått mer førlighet og han begynte å løfte halen innerst ved haleroten. Nervene vokser sakte, men til sommeren regnet jeg med at han ville bli betydelig bedre.

15 februar fylte han 14 år.

18. februar
var vi til en helse sjekk med Robin hos veterinæren. Vi fant en anelse høye verdier på nyrene, men ikke noe som bekymret legen vesentlig. Men vi skulle tilbake etter påske for å ta nye prøver og holde det under oversikt. Robin får fortekor som er hjertemedisin på grunn av sitt hjerte problem, Men fortekoren er også bra for nyrene. Og hjelper nyrene.

Torsdag 17 Mars

begynte helvete. Robin skulle bare børstes, før tur. Flott tur var planlagt. Men oppdaget en knyttneve stor kul i halsen på hunden. Som ikke hadde vært der før. Den kom i løpet av natten. Fik time samme dag hos veterinæren.

Han trodde det kunne være en lekkasje i spyttkjærtelen som vevet rundt reagerte på, eller kreft. Robin ble satt på antibjotika og korteson.
Dagen etter hadde kulen vokst mer, og han fikk ytterligere større dose med korteson.
Fredag og lørdag ville han ikke røre maten. Søndag spiste han litt stekt kyllingkjøtteig.

Jeg gråt mye og var helt fra meg av bekymring. Hatet at det var helg, og at det var så vanskelig å finne en veterinær som kunne hjelpe. Robin var tydelig plaget av kulen.

Mandag 21.Mars.

Kulen hadde vokst til dobbel størrelse av fredagen. Robin kunne ikke åpne munnen uten at kjeven kolliderte med kulen. Den var også kommet kul på den andre siden av halsen. Og Robin var tydelig plaget av kulen.

Vi dro opp til veterinæren samme dag. Vi skulle ta en vevsprøve av kulen, for å få det analysert. Da veterinæren kuttet i kulen, rant blodfylt materie ut av kulen.
Jeg var kjempe lettet. Nå ville kulen forsvinne, og alt ville bli som før.

Men for sikrehets skyld tok veterinæren en titt ned i halsen på hunden og oppdaget en svulst lengst bak i ganen. Han tok en vevsprøve av den. Dessverre kunne vi ikke fjerne den svulsten. For da måtte alt bløtvevet i gangen også fjernes. Det ville gjøre det vanskelig å spise uten å få maten i lungene eller opp i nesen.

Robin fikk en ny type antibjotika, som passet bedre til situasjonen. Men på returen hjem fra veterinæren vokste kulen seg like stor som den hadde vært torsdagen, da vi dro opp første gang. På de få timene hjem fra veterinæren hadde kulen vokst. Og jeg gråt som en unge. Robin var tydelig plaget av kulen.
Det var for sent på dagen til å kunne ringe veterinæren.

Tirsdag 22 mars,
ringte jeg veterinæren og fortale om kulen. Vi skulle se den an til neste dag, og eventuelt legge inn et dren.
På turen Tirsdag, begynte det å renne blodfult puss fra kulen. Og jeg svevde i den syvende himmel. Nå var det håp om å bli kvitt kulen.
Hele tirsdagen vekslet kulen med å vokse og tømme seg.

Robin så ut til å være i bedre humør, kulen plaget ham ikke mer, apetitten var god og han hadde lyset i øyene. Han strålte, og var tydelig glad. Og jeg strålte i lag med ham.

Ondag 23 mars.
Kulen i halsen var tilnærma borte. Men Robin sin almen tilstand var dårlig. Han hadde fått en dårlig kontroll på bakbeina. Robin er redd for å gå ned trappene. Han var trist. Og jeg var redd, og gråt mye. Jeg snakket med veterinæren, men vi skulle se det litt ann.

Torsdag 24 mars.
Robins desiderte verste dag noen sinne. Han hadde store problemer med å forflytte seg. Stod og svaiet. Det var håpløshet i øynene hans. Robin hadde det vondt, og han var kvalm og spydde.

Robin nektet å gå ned trappene, og jeg bar ham ned så han kunne få gjort fra seg.
Jeg snakket med veterinæren igjen. Og gråter, For så jo at Robin ikke kunne ha det slik i så mange dager. Vi kom fram til at Robin trolig ikke tålte anibjotikaen han nå gikk på, og ble satt over på den han fikk i helgen.
Begynner fra i dag av, med daglig massajse og heeling på Robin.

Fredag 25 mars.
Robin er vesentlig bedre enn gårsdagen. Han har mer gnist i øynene, Ser gladere ut, og har noe bedre bevegelighet i bakbeina.
Kulen i halsen er nå helt borte, og ikke noe problem over hode.

Jeg ringer med veterinæren igjen. Han lurer på om det kan være en sammenheng med den store kulen i halsen og bevegeligheten hans. Bakteriene i halsen kan ha fulgt blodbanene og påvirket sentral nervesystemet. Han har lyst å sette Robin på antibjotikaen som han ikke tålte igjen. Men vi blir enig om å utsette det.

Lørdag 26 mars.
Robin er i bedre humør. Det er fortsatt en dårlig koordinering av bakbeina. Men likevel mye mye bedre enn torsdagen. Robin blir med på en tur og vimser litt rundt og ser ut til å storkose seg.

Han lysner til hver gang jeg ber ham om å gjøre noe. Jeg er lettet og ser at det er håp, selv om bakbeina ikke er helt med på noten. Så har han det bra.

Søndag 27. mars

Robin får et bad. Tanken er at føningen etter badet vil gjøre ham godt. Teorien holder stikk. Robin klarer å gå ned trappene ganske greit. Og Virker ivrig og full av liv. Robin har fått livslyst og glede igjen. Og jeg er så lettet.

De neste dagene har Robin det bra, bortsett fra at han sliter med bakbeina. Han har fått en pussig gange, hvor forbeina beveger seg hurtig, og bakbeina langsome lange sjanglende steg. Apetitten er ikke god. Men jeg lager ekstra ekstra god mat, som stekt/ kokt kjøtteig, renset kylling, Eggerøre. Ost fiskepudding, Pannekaker. Osv. Det spiser han. Men tablettigvingen er blitt en utfordring. I alle år har det å gi ham tabletter vært en enkel sak. Pakker det inn i brunst. Og tablettene forsvinner.

Robin var mer sliten enn før. Men ville gjerne være med på tur, og hadde også glede av turene. Som selvsagt ble tilrettelagt for å passe ham. Han henger fort etter når vi går, så vi går lite, loffer bare helt sakte og gir ham mulighet til å snuse, og fokuserer heller på oppgaver som han tydelig setter pris på.

Onsdag 30 mars.
Robin elsket å få oppgaver. Så Onsdag hadde vi en miniatyr rundering, tilrettelagt spesielt for ham. Noe Robin satte stor pris på. Robin hadde det lyset i øyene. Og strålte. Han virket piggere om kvelden. Tror han var stolt over å ha fått Rundere, noe som alltid har vært hans yndligs aktivitet.

Veterinæren ringte meg på ettermiddagen. Han fortalte at svar på prøvene av kulen bakerst i ganen viste seg å være kreft.
Han ville ha Robin opp for å ta noen nye blodprøver.

Torsdag 31 mars.
Tok nye blodprøver.
Robin har gått ned 2,3 kg. På halvannen uke. Det er ikke overraskende, men bekymringsfullt.
Vi fikk ikke sett på svulsten i ganen, fordi da måtte vi ha dopet Robin ned. Fordi vi må få kjevene veldig mye opp og dra ut tungen for å kunne se kulen. Og det synes Robin er ubehagelig.

Fredag 1. april.
Akitviserer hundene med graving i hagen, Jeg graver ned baller, som de må grave oppigjen. Grave aktiviteten kom jeg på for å spare Robin sine bakbein. Begge hundene synes gravingen var en morsom aktivitet.

Helgen 2-3 april.

Håpet spirer. Robin har gnisten og livsglede. Bakbeina er fortsatt et problem, men ser tydelig at etter å ha gått litt, så går det seg liksom litt til.
Han er bedre i bakbeina. Enn på flere dager. Han henger ikke på noen måte etter, vimser fra side til side og snuser og undersøker. Er fortsatt et stort forbedrings potensiale på bakbeina. Men det går tydelig rette veien. Apetitten er fortsatt dårlig. Sliter med å få mat og tabletter i ham. Men med litt tålmodighet og prøving og feiling finner en ting som han ikke klarer å motstå.

Mandag 4. April.
Fikk jeg en ny telefon fra Veterinær. Han hadde fått prøvene på blodprøven. Det er ikke noe håp for Robin. Han har fått nyresvikt. Nyreverdiene har flydd i været. For 6 uker siden var de helt uproblematisk noe over normalen, nå har de flydd i taket. Han vil dø av seg selv om kort tid. Det er ikke noe å gjøre. Robin holder på å bli forgiftet av egen urin.

Det er veldig lite røde blolegemer igjen i blodet hans.

Det ble anbefalt avliving.

Han fikk time for avliving tirsdag den 5 april.

Robin jogget ned trappene tirsdag bedre enn på aldri så lenge. Han vimset rundt i hagen og så ut til å ha det strålende før vi dro til veterinæren.

Ettersom reisen til veterinæren er lang, er det naturlig å stoppe underveis for å lufte hundene. Ser tydelig at han sliter med bakbeina, og farten hans er dårlig. Men han har gløden i øynene. Robin har ikke gitt opp seg selv, så hvordan kan jeg. Jeg går flere runder med meg selv. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle ikke la andre fortelle meg når nok er nok. Men høre på Robin. Robin skulle bestemme. Jeg føler at jeg har sviktet min beste venn, som jeg skal lure den tillitsfulle snille hunden min inn i døden. Selv om jeg egentlig vet at jeg gjør det riktige. Så bølger skyldføelsen over meg, og jeg bare gråter.

Jeg spydde to ganger på veien til veterinæren. Fikk voldsomme skjelvetokter som om kroppen var i krampe.
Hjertet rives i småbiter og en er totalt knust.

Veterinæren var veldig forståelses full og tålmodig og taktfull. Jeg stilte han siste liten spørsmål. For å forsikre meg om at det virkelig ikke var noen håp. Men selv om en hadde kunnet få til en nyre transplantasjon, noe som en ikke gjør på hunder, Så har han fortsatt kreft.

Og jeg spør hvis vi hadde begynt på nyrefor før, Ville det ha endret situasjonen. Men vi ville i beste fall ha kjøpt oss en uke. Utviklingen har skjedd så brått, med nyrene. Total kollaps.

Robin sluknet som et lys da han fikk sprøyten.

Da han ikke var her mer, åpnet veterinæren munnen hans og dro ut tungen så vi kunne se på svulsten i ganen. Den hadde vokst til nesten dobbel størrelse. Ikke rart at han ikke var så lysten på mat. Må ha vært vanskelig å svelge med den kulen i munnen. Så selv om nyrene hadde latt seg fikse så ville svulsten i ganen ha satt en stopper for ham.

Så tirsdag 05.04.2011 Døde min kjære Robin.

Zanto var med inn til veterinæren i går og fikk se på det hele. Jeg vet at enkelte andre hunder savner hunden som er død, og vil lete etter den. Min tanke var at Zanto skulle få se, og forhåpentligvis forstå hva som skjedde.

Jeg vet ikke hva han forstod eller ikke. Hadde i grunn nok med meg selv, og prøve å svelge unna gråte klumper og prøve å klare å snakke med veterinæren.

Jeg har ikke sett at Zanto synelig har utrykket noe savn over Robin. Bortsett fra i siuasjoner hvor han er vant med å vente på Robin. Det er to store senger på soverommet. Det er alltid Robin som velger hvem av dem han vil sove i. Zanto tar den som er ledig etter Robin har lagt seg. I natt stod han og venta på at Robin skulle velge seng, så han kunne få lagt seg. Det ente med at jeg la en leke hund i den ene sengen. Da la Zanto seg tilfreds i den andre sengen. Jeg håper at Zanto etter hvert vil finne ut hvilke av sengene han foretrekker, så skal jeg fjene den andre.

Likeledes var det bestandig Robin som gikk først inn i bilen. Så nå er det ikke lett å få Zanto til å gå inn i bilen. Han venter på at Robin skal gå inn først. Og ser seg om etter ham.

Men utenom de situasjonene ser det ut til at Zanto foreløpig takler det bra.

Det siste døgnet har jeg for det meste grått. Selv om jeg vet at det var riktig å avlive Robin. Så føler jeg at jeg har sviktet ham. Vanskelig å forklare. Man føler at en har sviktet, fordi man har tatt liv. Vet at det er en del av livet. At alle som blir født alle som lever er dødsdømt. Det er prisen vi må betale for å ha et liv. Men døen virker så endelig, så permanent. Og jeg savner Robin så vanvittig. Det er et vakum igjen her etter ham. Men jeg er lykkelig over at jeg tråss alt har Zanto her. Han er en real godklump. Han har ligget mange timer i lag med meg i min seng. Han er herlig å holde rundt.

Jeg har slike byger hvor hele kroppen rister, og skjelver som om jeg har krampe. Får plustelige byger hvor jeg gråter som en unge. Ja angående unge.

Var så hvitt ute med Zanto i dag. Traff noen barn. Den ene gutten sa at han ELSKET boken om Robin og Zanto. Han bare ELSKET den sa han og la den vekten på ordet elske. Så lurte han på hvor Robin var. Og jeg begynte å gråte, først trodde han sikkert at jeg var helt rar. Men da jeg fikk trykket ut av meg at han var død, begynte gutten også å gråte. Så stod vi der og tuta begge to.

Vel dette var en tåredryppene oppdatering. Jeg skal når jeg bare får summa meg skrive et minneskriv om Robin. Det vil nok være litt hyggeligere lesning.

Min verste dag

2011-04-04T13:03:00.000+02:00

Fikk prøvene på blodprøven fra Robin i dag. Veterinæren sier at det ikke er noen håp for at Robin vil bli bedre. Han kommer til å bli mye verre. og få smerter. Robin har mistet apetitten. Og veterinæren anbefaler avliving.
Vi har fått time for avliving i morgen.
Orker ikke skrive mer nå.

Fin tur.

2011-04-03T16:36:00.001+02:00

I dag har vi hatt en fin tur. Til å begynne med i dag, da jeg så Robin gå ned til bilen, Tenkte jeg nei nei du kan ikke være med. Du er for stivbeint.

Men Robin ville være med, Så tenkte at kunne nå gå pitte litt med ham, og så la han sitte i bilen. Men da vi begynte å gå, så viste det seg at jo mer han gikk jo bedre ble gangen. Robin så ut til å kose seg. Tempoet var ikke det helt store, men han hang ikke etter på noen måte. Snarere rusla i forkant, og snart hit og snart dit. Skulle undersøke og snuse litt i alle retninger. Var trivelig å se. Var vel heller jeg som hang litt etter.

På returen så jeg Robin plutselig ble sliten. I det ene øyeblikket var han kvikk og ville undersøke noe, like etter var han som helt skutt. Nesten som å se en valp eller en unge som blir sånn brå sliten. Så det må jeg huske på neste gang.

Vi så en en liten flokk med hjort på turen. Synes det var en fin opplevelse.

Veternærbesøk 31.03.2011

2011-04-01T10:26:00.000+02:00

Ja vi var altså i hos veternæren i går. Først ville veterinæren se Robin gå. Han mente at Robin gikk som en bavian. Og mente at høyre bakfot hadde han ikke helt kontroll på. Han hadde gått ned 2,3 kg på halvannen uke, det var litt urovekkende men ikke overraskende.

Han hadde framdeles ikke feber, men noe høy puls. Som vist nok betydde at kroppen slet med noe. Helhets inntrykket var uforskammet bra forholdene tatt i betraktning. Han syntes Robin så både kvikk og våken ut. Og virket mye bedre enn han hadde forventet seg.

Kulen i ganen er kreft. Men det er helt uaktuelt å fjerne den svulsten. Da må alt bløtvevet i ganen også fjenes, Og det vil gjøre det vanskelig å spise uten at maten kommer ned i lufrøret eller opp i nesen. Man kan heller ikke transplantere en annen hinne inn i stede for ganen, for så langt er ikke legevidenskapen komet. Så svulsten vil ikke bli behandlet på noen måte. Vi fikk ikke sett på svulsten i går. Han prøvde, men så at vi måtte dope ned hunden for å få det til. Hunden må gape veldig høyt og ungen draes litt ut. Og Robin ga utrykk for at han syntes det var vondt. Så da ville vi ikke gjøre det, og valgte å ikke dope ned hunden for bare å se på svulsten.

Jeg vil merke om den blir for stor. Da vil han få problemer med å svelge ned mat. Og kommer vi til det punktet, vil det ikke være noe valg, naturlig vis. Men veterinæren kunne ikke si om den vokste, eller hvor fort, Det var helt umulig å uttale seg om. Heller ikke kunne han si hvor lenge den hadde vært der. Så i teorien kan han ha hatt den svulsten der en stund. Det vet vi ikke.

Så var det den generelle almentilsanden med dårlig koordinasjon på beina. Og slapphet. Det mente veterinæren kunne være en av to ting. Det han trodde mest på var at det var bakterier fra den kulen han hadde i halsen. Den digre verkebyllen det hele begynte med. At de har satt seg i ryggeraden et sted, og beynt å vokse og lage press på nervene. Hvis det er tilfelle vil han få vite mer via blodprøvene og også vite hvilken type antibjotika som vil være mest effektiv. Og da er det store muligheter for at Robin vil få en mye bedre bevegelighet og mer overskudd. Hvis vi får bukt med de bakteriene helt.

Alternativt kan det være kreften har spredd seg. Noe som vist nok ikke var så veldig sansynelig, etter som det var en kreft type som ikke var så vanlig med spredning av.

Så nå venter vi på svar på ny blodprøve. Så vil vi kunne vite mye mer om hvordan mulighetene Robin har for å få det bedre.

Må innrømme at jeg har hatt det veldig vanskelig nå i det siste. Det er så vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Kjønner jo at det er en sansylighet for at klumpen i ganen er medvirkende på den reduserte apetitten.

Men det at Robin fortsatt har gnisten og i blant virkelig viser livsglede, har vært helt avgjørende i min avgjørelse for å prøve alt for å bedre hans situasjon. Prøver å la ham bestemme og fortelle meg hva som er rett.

Og jeg vil prøve så godt jeg kan å legge forholdene til rette og gi han innhold og gode opplevelser tilpasset hans nåværende situasjon.

Det er sikkert noen som vil synes det er ufornuftig å ikke sette foten ned og si at nok er nok. Særligl med tanke på at han nok plages av svulsten siden apetitten er redusert.

Men jeg kan ikke si nok er nok så lenge Robin viser livslyst og glede. Det betyr at han selv føler at livet har en mening framdeles. og så lenge han føler det, vil jeg prøve alt jeg kan for å hjelpe ham til et bedre liv. i samråd med veterinæren selvsagt.

Kommer til å prøve å få til både heeling og masjase hver dag nå framover med Robin. Det vil ikke helbrede ham, men kanskje gjøre at han føler seg litt bedre

Svar på prøvene til Robin

2011-03-30T16:33:00.000+02:00

I dag fikk jeg en telfon fra Veterinærne. Han lurte på hvordan det stod til med Robin. Så alvorlig i stemmen at jeg ble rent redd. Men foralte at han har noe redusert apetitt, og må ty til det beste av det beste for å få ham til å spise. Og at han har glede av turene fortsatt, men henger fort etter, liker å få små oppgaver. Men blir fort veldig sliten.

Ja han hadde fått svaret på prøven i ganen. Det er kreft. ... Han sa et navn på den kreft typen, men det navnet gik inn det ene øret og ut det andre. Men han ville få Robin opp til en nærmere undersøkelse, blodprøve og litt forskjellig. Fikk ikke med meg alt han sa. Men har time i morgen.

Han var bekymret for den nedsatte almentilstanden hans. Jeg mener at Robin har det akseptabelt nå. Men ikke stor mer enn det heller. Hadde vært flott om veterinæren kunne ha forbedret almentilstanden hans.

Så i morgen bærer det av ste til førde.

Ellers har vi hatt en fin dag i dag.

Ser at Robin er blitt mindre glad i tur og mer intressert i å få oppgaver. Og sånn er jo Zanto også. Så da var det naturlig å ha litt opplegg for gutta i dag.

La ut felt og Rundering til gutta. Runderingen til Robin var veldig enkel og kort avstand. Så Robin synes det var artig. Rundering er yndligsøvelsen til Robin. Så måtte jo gi Robin en liten rundering også. Men han fikk kun et slag, og kort avstand. Jeg har tatt video opptak, av treningen i dag. Men har ikke fått framkalt den enda. Skal prøve å få satt inn den en av dagene.

Videre om hvordan det går med Robin

2011-03-28T21:53:00.000+02:00

Fredag virker Robin mye kvikkere. Virker gladere, og har bedre kontroll og koardinasjon på bakbeina. Han er ikke helt den gamle gode Robin, Men mye mye bedre enn i går. Han gikk foran for det meste og snuste litt her og der. Og da Zanto fikk noen oppgaver kom han også ville ha litt utfordring. Så i dag har Robin hatt en fin dag. Så håper at vi nå er over det verste, og slipper flere nederlag.

Har tatt bilder og film fra turen i dag. Filmen kan sikkert være litt kjedelig for den inneholder ikke annet enn at Robin rusler rundt og koser seg, Men har dere lyst å se er det bare å ta en titt.

http://www.youtube.com/watch?v=cmE28SZ2FuA

Fredag og Lørdag ville ikke Robin ha mat. Så jeg var veldig engstelig på grun av det. Greit nok når en frisk hun nekter å spise en dag eller to. Men jeg var nå spesielt bekymret for det da. Så i går badet jeg Robin. Robin pleier alltid å være så mye kvikkere etter et bad med tilhørende føning. Er jo som ren masjase den sterke luft strømmen som sikkert gjør godt for en gammel skrott. Og synes han kviknet til denne gangen også.

Så stekte kjøtteig med makaroni til. Da så jeg at han hadde lyst på mat faktisk. og han spiste opp alt sammen. Han tok til og med et griseøre til desær, som han spiste med innlevelse. Så begynner å skjemme bort gutta noe gurndig her. Men prøver å lage slik mat at det blir vanskelig for Robin å faste.

I dag fikk han kylling og ris. Spiste kyllingen da men ikke risen. Men han var ganske kvikk på turen og ba om å få være med og få oppgaver. Så har gitt han litt oppgaver på turen og han har vært både ivirg og glad på turen. Lengden på turen er ikke akkurt det helt store. Men mer enn langt nok for Robin. Han har vært helt utslått siden vi kom hjem.

Vel dette var litt nytt herfra.

Jeg venter forsatt på svar på prøvene av kulen i ganen.

Siste nytt om Robin

2011-03-24T20:19:00.000+01:00

Tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det gikk. Burde ha gjort det for lenge siden. Men er følelses messig så sliten, at har lite overskudd til å skrive.

Men her kommer oppdateringen.

Mandag hadde vi fått tømt materie fra en kjempekul i halsen på Robin og på veien hjem fra veterinæren vokste kulen seg stor igjen. Noe som gjorde meg helt fra meg av engstelse.
Staks det ble tirsdag og kontoret til veten var åpen ringte jeg. Jeg kunne komme på onsdag så kunne han sette inn et dren. Jeg var temmelig frustrert, hvorfor kunne han ikke ha lagt inn det drene når jeg var der på mandag. Det er kjempe langt til veterinæren. Men på puddelpraten var det mange hyggelige og oppmutrende meldinger og en del fakta opplysninger om akkurat det problemet, som gjorde meg litt lettere til sisns.
Så gikk vi tur, og på turen begynte Robin å blø fra såret der veterinæren lagde hull. Jeg tror ingen noen gang har vært så glad for at hunden ens blør. Var som jeg svevde. Høres helt sykt ut. Men det at han blødde betydde at trykket på luftrøret ble mindre og kulen ble mindre og alt ville bli så mye bedre.

I hele går vekslet kulen med å vokse og puss blandet blod å renne. Fikk noen store dammer på gulveteppet med pussbalndet blod. Så har laget en slags smikke til han hvor pusset renner oppi der.

Nå er kulen liten som en mandarin, og er til liten sjenase for hunden. Han blør litt framdeles i perioder. Men ikke så mye som i går.

Tirsdag etter det begynte å renne virket Robin litt gladere og kvikkere. Og jeg gikk og strålte og så for meg at nå var det verste over og at alt skulle bli så bra.
Men Ondag har han ikke hatt særlig futt, og har hengt en del etter på tur. Er ikke rare turen han får da. Men han har ikke følt seg helt i slaget. Så nå er jeg litt usikker igjen. Men vil prøve å drøye veterinær besøk til vi får svar på prøvene på den kulen i halsen. Slik at om det er noe som må gjøres med den kulen, at det kan gjøres samtidig med det som eventuelt må gjøres ellers.

I dag morges var Robin ordentelig dårlig.
Kastet opp, Stod og svaiet, Hadde store problemer med å stryre bakbeina. Har en pussig gange. Forbeina går med korte sjappe steg, mens babeina sjangler med lange trege ustøe steg. Er som det ikke er samme hunden bak og foran. l
Men øynene i morges skremte meg. De var bunn ulykkelig, Sorgfulle. Så følte at hjertet brast da jeg så øynene hans.
Ringte med veterinæren og han mener at Robin muligens ikke tåler antibjotikaen han nå går på. Så har nå satt han tilbake til antibjotikaen han gikk på i helgen.

Så håper at det vil hjelpe. Nå i ettermiddag, er øynene litt kvikkere. Kropsbeherskelsen en anelse bedre.

Har ikke fått svare på prøvene av svulsten i ganen enda. Men regner med å få det i morgen.

Så har gått veldig opp og ned. Mange ganger de siste dagene har jeg trodd at det ikke var lenge igjen for god gutten. Synes det er så forferdelig. Han er som en del av meg. Vi hører i lag. Men det er kjempe viktig at han har en god livskvalitet. og har det godt. At han en periode har det ikke så bra, synes jeg er akseptablet, om det er en overgang. Men ikke som en permanent tilstand. Så håper at Veterinæren kan hjelpe meg til å få ham i god eller akseptabel form igjen.

Vel dette var litt herfra.

Nå er jeg alvorlig redd.

2011-03-21T22:03:00.002+01:00

Ellers så er jeg veldig trist om dagen. Gråt mye i går og i natt og i dag. Jeg begynner å frykte at jeg ikke kan beholde Robin så mye lenger.

I dag dro vi opp til veterinæren. Kulen har vokst mye natt til i dag. Den er hard som stein og nesten dobbel så stor som bilde jeg tok på fredag. Man ser det bildet på mit forige blogginlegg. om kulen på Robins hals. .

Da veterinæren undersøkte kulen, ga han meg ikke mye håp og sa han fryktet det var kreft.

Men vi skulle ta en vevsprøve for å være sikker. Han dopa ned Robin. La han på bordet og begynte å kutte. Straks han var i gjennom begynte blod og betent materie å renne som en bekk ut av kulen. Han tok et papp beger under, og omtrent to deseliter med materie fylt blod rant ut. Jeg var så lettet. Trodde at dette var bare en giant kvise eller materie fylt byll, ikke kreft. Veterinæren var også synlig lettet. Nå ville Robin få det så mye bedre, kulen var borte og alt var fryd og gammen. Trodde vi.

Men for sikrehets skyld ville han ta en titt ned i halsen på Robin. Gjennom munnen. Og der helt bakerst i ganen var en valnøtt stor svulst. Så ut som en valnøtt også med sine ugjevne rosett aktig kontur.

Veterinæren likte den ikke i det hele tatt. Jeg mente at vi bare skulle fjene den, nå som hunden likevel var bedøvet. Men da måtte han fjene vekk hele den bløt vev delen i ganen og det var vist ingen liten sak.

Så han tok en liten vevsprøve av kulen, Så må vi vente på svar fra labratoriet i oslo før han ville gjøre noe som helst med hensyn til den kulen.

Men likevel var jeg ved godt mot. Den store kulen var borte. Og det var et hull der kulen hadde vært så ny veske skulle kunne renne ut. Nå ville Robin bli som før igjen. Den kulen i ganen kunne jo ha vært der lenge for alt det jeg viste. Så jeg håpte og trodde at nå ville alt bli så mye bedre.

Men da jeg kom hjem oppdaget jeg at kulen i halsen den som veterinæren tappet har vokst igjen. Den er stor. Svært stor, Kjønt ikke like svær som den var tideligere i dag. Men den er på størrelse med en knyttneve. og den er steinhard. Har prøvd å klemme litt på den slik at det kan renne mer ut av det drenet, men det kommer ikke noe ut. Og nå er jeg så redd at jeg er helt kvalm.

Skal ringe veterinæren igjen i morgen.

Men har en dårlig mageføelse på dette.

Går og gråter nesten hele tiden. Føler meg helt knust. Jeg som var så sikker på at nå var det verste over. Vi hadde løst den store klup problemet. Så kommer driten igjen. Hvordan kan en kul vokse så fort?...

Vel dette var litt snørr og tårer herfra.

Robins hevelse i halsen

2011-03-18T13:14:00.000+01:00

I dag er ikke Robin noe bedre. Synes han puster tyngre og kulen er noe større. Har snakket med veterinær og vi skal gi en halv tablett mer med prednoselon. Og har fått lov å ringe veterinæren i løpet av helgen om noe skulle skje, eller endre seg.

Selv om en naturligvis kjenner best kulen ved å ta på den, så er den også godt synelig. Så jeg har tatt bilde av den slik at jeg lettere kan sammenligne om den blir bedre eller verre.

Setter her inn bilde så dere også kan se hva jeg snakker om.

Robin har fått en skummrel hevelse i halsen.

2011-03-17T20:44:00.001+01:00

I dag hadde vi planer om å ta en tur på Fortet. Vi stod nærmest klare til å dra. Skulle bare børste gutta først.

Da oppdaget jeg at Robin hadde fått en stor hevelse på halsen. Størrelse med en knyttneve. Den kulen var ikke der i går. Han puster ikke helt normalt heller. Sliter litt med pusten på en måte. Oppdaget det ikke før han kom på klippebordet for han sov helt til vi var klar til børsting.

Jeg har sett at han har vært mer sliten enn vanlig om kveldene de siste dagene. Men kulen må ha kommet i løpet av natten. For går hadde han den i hvert fall ikke.

Men har sett at han ikke har vært helt i slaget de siste dagene. Men den kulen gjorde det helt klart at noe var galt. Så kastet meg på telefonen til veterinæren, og vi måtte komme opp med det samme.

Så dro til Førde i dag.

Siden det kan være stengninger opp mot to timer på deler av veien på grunn av veiarbeid, måtte vi dra via Dale. Det er litt lenger vei, og veien er dårligere. Men vi hadde time halv tolv, og trengte hvert minutt for å nå timen. Kjørte fort der veistandaren tillot det. Men store deler av veien var så fulle av telehiv, hvor asfalten buktet seg i store kuler og buktninger. Heldigvis var de største kulene varslet med fareskilt, så vi såvitt trillet over de verste dumpene. En av dem holdt på å henge seg fast under bilen hørte den skrape mot understellet, men ved å rygge og kjøre over og ut i snøen på feil side av veien klarte vi den hindringen også. Men synes virkelig at mange kuler var alt for store og farlige, og burde vært skilta dem også. Store deler av veien var nærmest et vaskebrett. Unntakene var at veien var flat. Så det var nesten umulig å holde en normal hastighet. Vi skulle nesten hatt nyrebelte på. Og den stakkers bilen fikk virkelig juling. Det var klin umulig å holde ordentelig hastighet, uten å skade bilen. Så jeg måtte ringe under veis og informere om at vi kom litt forsinka.

Vel framme fant veterinæren ut at kulen kunne være en av to ting. Enten var det lymfeknute kreft, ellters så var det en lekkasje i bukspyttkjertelen, som forutsaket en reaksjon i vevet. Men uansett hva det er så presser kulen mot luftrøret, og gjør pustingen mer anstrengt for Robin.

Siden han ikke har feber, og ikke har hevelse i de andre lymfeknutene, holder han en knapp på at det er lekkasje i bukspyttkjærtelen.

Så han fikk en sprøyte med prednoselon, og en med antibjotika. Så har han fått en kur med de samme tablettene som han fikk i sprøyte. Om kulen ikke går ned på tre dager, eller om den hever seg ytterligere skal jeg ringe ham. Og vi må ta en vevsprøve. Uansett skal jeg ringe ham mandag er avtalen.

Så nå har jeg mosa fiske kaker og gitt ham jogert. Han har litt vondt for å svelge, og skal ha lett mat å svelge ned. Så skal opp å få tak i kylling kjøtteig i morgen i butikken.

På returen kjørte vi den vanlige veien via Vadheim, Det er en bedre veistandar og mindre telehiv. Men vi måtte vente i halvannen time på returen. Da benyttet vi anledningen til å ta en tur i området, mens vi venta.

Så nå er vi bra slitne alle sammen.

Zantos list for å få tak i kjøttkaker.

2011-03-13T13:27:00.002+01:00

I dag har jeg sett en ny side av Zantos foretaksomhet. Han er utvilsom smart.

For et års tid siden knurret Zanto til Robin da han kom fram til kjøkken døråpningen. Siden da har jeg vært veldig bevist på at ingen av hundene får noen gobiter i døråpningen til kjøkkenet, uten at de begge er til stede. Altså den andres nærvær er nødvendig for at de i det heletatt skal ha noen foråpninger til å få smaksprøver på det som skjer på kjøkkenet.

I dag har jeg stekt kjøttkaker. Så at Zanto satt i døråpningen til kjøkkenet og hadde så lyst på en prøvesmak. Så jeg delte en kjøttkake i to og gikk inn i stuen og ga hver av gutta hver sin bit. (Robin lå og sov i stuen nå mens jeg kokelerte på kjøkkenet.)

Så fortsatte jeg å steke videre med Zanto som tilskuer i døråpningen. Men han fikk naturligvis ikke en eneste godbit. Så reiste han seg med et sukk og gikk inn i stuen til Robin. Så kom ut i gangen igjen å så inn på kjøkkenet og inn i stuen igjen til Robin . Jeg fulgte etter for å se hva han drev med. Zanto satt foran sengen til Robin og stønnet. Dyttet borti Robin med nesen. Så på Robin og jogget ut på kjøkkenet like etter stod han foran Robin og pep, for så å gå ut i gangen igjen. Så resite Robin seg og gikk ut i gangen og stilte seg i foran skjøkkendrøren sammen med Zanto. Å som Zanto logret. når Robin kom . Jeg måtte jo selvagt gi dem en kjøttkake. For det hadde han sannelig jobbet for. Artig. Han har definnetivt kjønt koden for hvordan han kan få smaksprøver fra kjøkkenet

Nytt triks på gang.

2011-03-10T17:33:00.002+01:00

Heisann.

Jeg holder nå på å lære hundene et nytt triks. Det er helt tullete og helt fullstendig uten mening. Bortsett fra at vi har det morro underveis i treningen. Bare det å lære noe nytt er givende for hundene. De elsker å bryne hjernen og lære noe nytt.

Dette trikset går ut på at hunden sitter foran meg, jeg bøyer for eksempel høyre kne, Da tar hunden sin venstre labb på det kneet, Så bøyer jeg venste kne og hunden tar sin høyre labb på kneet. Jeg har tatt film av det, slik at en kan få se. .

Går jo og tenker på at jeg burde ha vært med på et kurs i freestyle, synes det ser så spennende ut. Kanskje et slikt triks kunne egne seg i en freestyle koregrofi.

Bare en løs tanke. Uansett så ser jeg at det er en øvelse som er lett å lære inn.

Men Robin sliter en del, men det er mest på det praktiske plan. Han klarer ikke holde ballansen mens han løfter opp labben. Rent merkelig å se. For bare noen få år siden var han en balanse kunster etter mine begrep, kunne gå relative lange strekk på bakbeina og sitte bamse (Med forkroppen opp fra bakken.) Alderen har tydelig satt sitt preg. Jeg har pørvd å gjøre den øvelsen lettere for ham, ved at jeg sitter på gulvet og letter kneet noen centimeter opp fra gulvet.
Han er litt fastlåst i å bare bruke høyre fot. Men ser absolutt en framgang. Noen ganger er han riktig flink. Men så husker han ikke hva han gjorde da han fikk belønning sist, og vi må begynne helt forfra igjen. Det er nok demensen som spiller et avgjørende trekk der. Han har som kjent fått diagnosen dement. Og det ser en spesielt på nyinnlæring. Men han vil så gjene, så jeg prøver mitt beste å tilrette legge så godt jeg kan og gjøre det så enkelt at det blir vanskelig å gjøre feil. Og vi skal nok komme i land med den øvelsen også hos ham.
Vil bare ta litt lenger tid. ;-)

Ny tilbakemeling på boken "Maktskifte".

2011-03-09T16:32:00.002+01:00

Jeg har fått en ny tilbakemelding fra enda en leser på boken Maktskifte.

Anne Marie skriver:

Boken Maktskifte av Torhild M. Hansen.

Den er lettlest, med gode avsnitt og forholdsvis stor skrift. Personskildringene er levende og troverdige.

Det er en god framdrift i boken. Hvert kapittel byr på stadig nye overraskelser, med stadig nye grøss. Det er vanskelig å legge boken fra seg.

Jeg vil kalle boken en science fiction versjon med en fantastisk historie. Og jeg kan trygt si at det er den mest spennende bok jeg har lest.

Dårlig spøk.

2011-03-08T16:43:00.002+01:00

I dag kom naboen vår i morgenkåpe med Zanto. Jeg var helt himmelfallen for viste ikke at han hadde vært forsvunnet. Like etter ringte hun og sa at Robin var ved krysset til butikken. Så fikk tak i Robin ganske raskt. Fikk helt hette kan en vite.
Har jo ingjæra hage, så de skulle ikke kunne komme seg ut. Men etter en runde på tomten oppdaget jeg at porten øverst på tomten stod på vidt gap. Noen har kravla seg opp den bratte skråningen til porten og åpnet den. Det er helt meningsløst for folk har ikke noe der å gjøre. Og det er veldig frustrerende fordi vi nede ved huset har ingen mulighet til lå kunne se om porten er åpen eller igjen. Den skal alltid være igjen. Så nå har jeg fått tak i en kjetting, og en hengelås, og har låst porten, slik at ingen andre enn vi som bor her kan komme ut og inn den veien. Vi har en hoved ingang, som folk får se å benytte.

Blir så sur over at noen kan finne på å åpne porten, Vet ikke om det er gjort for å være morsomme eller hva som kan være grunnen, men uansett så skal det ikke skje igjen.

De kunne jo blitt påkjørt, eller forutsaket en bilulykke, eller skremt vette av noen. Mange her er redde for hunder. Så det var bra at det var den naboen som fant dem, for hun har selv en rottweiler blandig og er ikke så skvetten av seg.

Hvordan spenningsromanen Maktskifte ble til.

2011-03-06T16:17:00.001+01:00

Jeg vil fortelle litt her hvordan ideen til denne spesielle spenningsromanen dukket opp.
Det begynte med at jeg i 17-18 års alder hadde et ordentlig mareritt. Jeg våknet våt av svette og med hjertebank. Jeg hadde hatt et skremmende mareritt, makabert.

Jeg gjorde mitt beste for å glemme mareritte de påfølgende dagene. Men historien og fortellingen hang ved meg, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på den skremmende drømmen. Drømmens handling hadde ingen begynnelse og ingen slutt.

Jeg begynte etter hvert å spinne tanker rundt drømmen og begynte å lage en begynnelse og spinne videre på historien for å finne ut hvordan den ville slutte. Syntes den var både skremmende og facinerende.

Da jeg fortalte at jeg i blant gikk og spant på en historie jeg gikk og tenkte på, fikk jeg oppfordring om å skrive den ned.

Først var jeg veldig i mot det. Var redd for hva andre ville synes, ettersom den kan være ganske brutal. Ja faktisk makaber. Men når jeg tenkte videre på historien så var den bare makaber fordi mennesker ble behandlet slik våre husdyr blir.

Det som også talte mot å skrive ned denne historien var at det å skrive alltid vært lite lystbetont. Jeg har dysleksi, og store problemer med å huske hvordan et ord skal skrives, og vesentlige problemer med setningsbygninger.

Men den eneste måten til å bli bedre av dysleksien på, er å skrive.

Dataen er et flott hjelpemiddel, og jeg var fengslet av historien. Så jeg begynte å skrive den ned i tjuve årene. Forsiktig vise hva jeg hadde skrevet til venner og familie. Flere sa at de ikke klarte å legge boken fra seg når de først begynte å lese, og var veldig begeistret. Det ga meg mot til å fortsette å skrive. Det tok flere år å få denne boken ferdig.

Jeg har vist det ferdige resultatet til flere venner og bekjente. Og fått fantastiske tilbakemeldinger fra de fleste. Flere har purret meg for å få låne manuset igjen for å lese historien på nytt. Og flere påstår at dette er den mest spennende boken de noen gang har lest.

Mens to av dem jeg har vist den til har ikke likt historien og synes den er for tøff.

Så dette er definnetivt en tøff bok. Passer ikke for de sarte skjeler. Men den er garantert spennende, så de som liker eksjen og dirrende spenning, vil denne boken bli mitt i blinken.

Manuset ble i flere år sendt rundt om til de forskjellige forlagene. Et forlag hadde en forlagsjef som var helt begeistra, men han ble nedstemt av sine medarbeidere. Et annet forlag skrev og mente at den egnet seg for å bli filmatisert. Så jeg sendte den også til norsk film, men ble heller ikke antatt der. Så nå er boken utgitt på eget forlag.

Dette er den første boken jeg har skrevet, og som ga meg mot til å skrive flere romaner, hundebøker, barnebøker og dukketeater stykker om sosial kompetanse for førskole barn.

Bare hundebøkene, og en barnebok er ut gitt foreløpig.

Innetrening med hund

2011-03-05T22:07:00.001+01:00

I dag er jeg syk. Har ikke vært helt bra i en ukes tid. Så det blir mindre tur enn vanlig. Så prøver å kompensere den reduserte turen med en del innetrening med hundene.

I dag tok jeg video opptak av litt av treningen vår.

Spenningsromanen (Science fiction) "Maktskifte"

2011-03-03T20:46:00.001+01:00

Jeg har skrevet en spenningsroman, barnebok, og to fagbøker om hund. Bøkene er ikke å få tak i hos en vanlig bokhandel. De må bestilles via meg.

"Maktskifte".

Dette er først og fremst en spennende actionroman. Spenningen driver leseren hensynsløst framover i et forrykende tempo, og gjør det vanskelig å legge boken fra seg.
Boken passer for moden ungdom/ voksne. Deler av boken kan være vel tøff for sarte skjeler.
Hele historien foregår i nær framtid, og kan nok også komme inn under science fiction.

Et kort resymé av handlingen i boken:
En ny dyreart med menneskelig intelligens, som er genutviklet av militærets forskere, kommer ut av kontroll. De tar store deler av befolkningen til fange.

Gjennom Maria og Bobby følger vi menneskenes kamp for å overleve.

"Maktskifte" er på 594 sider, og koster 295,- + porto

ISBN 978-82-998400-3-3

Man kan bestille boken direkt fra meg. ved å fylle ut et kontakt skjema på min hjemmeside. http://www.tormaha.com/

På min hjemmeside finner man også tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere av boken.

Ellers så har jeg laget en reklamefilm til boken. Det er hundene mine som er i filmen, Men selv om det er hunder i reklamefilmen for boken, så er dette en bok som ikke har noe som helst med hund å gjøre i innholdet.

Ta en titt på filmen om du har lyst.

Barnebokserien om hundene Robin og Zanto

2011-03-03T20:25:00.008+01:00

Jeg har skrevet to fagbøker om hund, en spenningsroman, og en barnebok om hundene Robin og Zanto.

"Robin og Zanto redder julen" er en hyggelig julefortelling / bildebok som

passer for barn i alle aldre. Boken viser at bare man står sammen, er ingenting umulig.

Robin og Zanto bor hos matmor som er syk.

Julen nærmer seg, og ingen juleforberedelser er gjort.

Hundene innser at hvis det skal bli jul i huset, må de selv sette i gang...

Den er på 82 sider, og koster 235 kr. + porto.
Man kan bestille bøkene ved å kontake meg enten ved å fylle ut bestillings kjema på min hjemmeside: http://www.tormaha.com
Eller ved å skrive en meil her.
Skriv fult navn, og postadresse, samt epost, og telefonnummer, og hvilken bok/bøker du ønsker å bestille, samt antall.

Det er bilder på hver side i boken som illustrerer handlingen. Jeg har solgt boken til flere barnehager hvor noen av styrerne har uttalt at boken egner seg for fremmedspråkelige barn. En lærer mener at boken egner seg også for barn med dysleksi, da boken er lettlest med stor skrift og bildene får barna til å få lyst å lese videre. Men egentlig passer boken for alle som liker hunder.

Boken ble faktisk en stor sukse på et aldershjem her. Så den passer for alle fra 2-90 er virkelig sant.

Flere bøker om hundene er nå på trappene. Jeg holder på å finpusse på bøkene hvor de dra på telt tur og fisketuren. De blir klar for slag i løpet av våren/sommeren 2011. De to neste bøkene er planlagt utgitt i 2012.

Robin og Zanto på telt tur

Robin og Zanto på fisketur

Robin og Zanto steller i hagen

Robin og Zanto bader

Boken "På sporet."

2011-03-03T20:10:00.000+01:00

Jeg har skrevet to fagbøker om hund "Triks med hund", og "På sporet", samt en barnebok og en spenningsroman. Ingen av bøkene er å finne i en vanlig bokhandel. Bøkene må bestilles gjennom meg.
Det vil si boken På sporet er unntaket, Den kan en også få tak i på nettsiden Canis.no de selger også denne boken. De likte den så godt at de ville ha den med i sitt sortement. Bedre reklame for denne boken kan en vel nesten ikke få.

"På sporet” er en bok som passer for alle hunder og hundeeiere. både for den som vil aktivisere hunden, og for dem som vil delta i konkurranser. Boken tar oss med inn i hundens luktverden, og gir leseren kunnskap til å trene menneske spor.

I tillegg til turer trenger hunden å bruke hodet. Fordi luktesansen er viktig for hunden, elsker den å få oppgaver som innebærer bruk av denne sansen.

Å spore øker selvtilliten og gir en tilfreds og fornøyd hund.

Boken er på 106 sider og koster 249,-

Porto. kommer i tillegg.

Boken kan bestilles enten ved å fylle ut et bestillings kjema på min hjemmeside. http://www.tormaha.com
eller ved å skrive en meil her.Du må oppgi ditt fulle navn og adresse, samt epost adresse og telefon nummer. Samt hvilken bok/bøker du ønsker, og hvor mange eksemplarer. Så sender jeg boken med regningen i med det samme jeg mottar bestillingen.
Bestiller du utenfor Norge, ønsker jeg forhåndsbetaling før jeg sender boken.
Under her er en presentasjons film jeg har laget for de to fagbøkene om hund, og barneboken.

Boken "Triks med hund".

2011-03-03T19:47:00.002+01:00

Jeg har skrevet 2 fagbøker om hund. Man kan kunn få bøkene ved å bestille dem direkte fra meg.

”Triks med hund” er en bok som passer for alle hunder og hundeeiere

Hunder trenger i tillegg til turer å få målrettede oppgaver og bruke hodet. Det å lære nye ferdigheter, og føle at man lykkes, er både oppbyggende og øker selvtilliten. Man får en tilfreds og fornøyd hund, og det er med på å styrke båndet mellom hund og eier.

Boken gir leseren grunnteorien i innlæring og trening med hund.

Den inneholder eksempler på mange forskjellige triks, med en detaljert ”skritt for skritt – beskrivelse” av hvordan en kan gå fram.

Boken passer både for dem som er helt ferske på hund og hundetrening, og dem som kan en del fra før.

Boken er på 230 sider og koster 275,- kr. Porto kommer i tillegg.

Bilde eksempel fra boka.

For bestilling av boken, gå inn på min hjemmeside http://www.tormaha.com Eller kontakt meg her . Jeg må vite din fulle postadresse, telefon nr. og helst din epostadresse, og natruligvis hvilken bok du ønsker. Så legger jeg ved regningen. Ved kjøp av bøker fra utlandet ønsker jeg forhåndsbetaling.

Hundebladet "Vi med hund" nr. 9/2010 på side 32. har skrevet en bokanmeldelse til boken. som en kan se under her.

Jeg har laget en presentasjons film hvor en kan se noen av tirksene i denne boken. Filmen presenterer også spor boken og en barnebok. Ta en titt om du har lyst å se. Klikk filmen under her

Hurra for molbo Norge.

2011-03-03T16:55:00.000+01:00

I dag hadde jeg avtale på Lingningskontoret. Skulle heve skatteprosenten. Er livredd for restskatt til neste år. Fikk en stor restsaktt for en del år tilbake, og den har satt skrekken i meg.

Der fikk jeg vite noe som fikk meg til å bli ganske oppgitt av molbo Norge. Vi sløser med skattepengene så det er til å grine av.

Jeg skulle jo få meg et nytt skattekort. Og hun på ligningskontoret kunne skrivet ut skattekort til meg. Men hun hadde faktisk ikke lov til å gjøre det. Det skulle gjøres sentralt. Så ville de sende det til meg. Altså jeg var der, hun kunne gi meg kortet rett i hånden. Men de insisterer på å betale porto.

Videre kunne hun fortelle meg at det var faktisk egene folk som var satt til bare å kontrollere folk som henne, og som ville gi henne på pokkelen om hun skrev ut skattekort.

Så vi bruker skattepenger på å kontrollere at folk ikke sparer staten for porto kroner. Det virker så molboaktig at jeg får ikke sakt det. I stede for å sette folk til å passe på at det ikke blir skrevet ut skattekort, så kunne man bare fikse datapogrammet slik at det ikke lot seg gjøre, Så sparte man en masse lønninger i hvert fall. Blir litt sur over at man lønner folk til å passe på at folk gjør jobben sin.

Helt greit for meg selvsagt. Jeg fikk nå gjort det jeg skulle. og kortet kommer i posten. Men jeg tenker på det samfuns økonomiske sløsingen som dette innebar.

Oppvisning i Barnehage

2011-03-03T16:20:00.001+01:00

Fikk bare lyst å fortelle litt om en litt spesiell dag i forige uke..

Før helgen ringte styreren i en barnehage og lurte på om ikke hundene mine kunne komme på besøk i barnehagen. (Jeg var naturligvis også velkommen)

Barnehagen har kjøpt barneboken jeg har laget om hundene mine, og ungene føler derfor at de kjenner dem. Og de hadde så lyst å hilse på hundene i virkeligheten.

Så i dag dro vi da. Vi skulle være inne i gymmsalen i barnehagen.

Jeg fortalte litt om hvordan en skulle hilse på hunden og hvor viktig det var å spørre om lov før de hilste. Så fikk de som hadde lyst lov å øve seg på den roligste av hundene mine. Var flere som ble riktig flinke til å spørre om lov, og flinke til å hilse pent og rolig på hunden.

Etterpå hadde vi litt oppvisning. Hvor den yngste hunden min gikk på to, tredde ringer på en stang, stablet kopper oppå hverandre, og gikk baklengs. Eldste hunden ryddet opp en del leker som noen unger fikk lov å rote utover.

Så holdt tre av de eldste barna hver sin rokkering som yngstehunden hoppet i gjennom. Så hadde jeg en hjemmelaget stor kuleramme hvor hundene telte så mange kuler ettersom de forskjellige ungene fortlate hvor gamle de var. Flyttet kuler fra en side til en annen like mange kuler som altall år. Det var populært. ;-)

Og til slutt fikk barna gi godbiter til hundene.

Vi holdt på i en liten time. og ungene satt som tente lys hele tiden og fulgte med. Ganske utrolig for de var temmelig små mange av de barna.

De voksne skrøt veldig, og synes det var en fin oppvisning og hyggelig besøk.

Zanto har fått opprykk til elite.

2009-05-07T08:18:00.024+02:00

I den første helgen i mai, deltok begge hundene mine på en lydighets konkurranse. Zanto deltok i klasse 3, og Robin i elite.

Selv om Robin er gammel og har fått diagnosen dement har han lært seg elite klasse øvelsene. Det har vært en lang prosess, for ting han har lært en dag, er glemt neste og må læres inn på nytt. og på nytt.

Men ikke noe er umulig og han var kjempe flink. Fikk noen nuller her og der, men det tar vi ikke så tungt. Bedre lykke neste gang.

Zanto gjorde det veldig bra og ble beste hund i sin klasse, han fikk en første premie med god margi, og opprykket til elite.

Så nå har jeg to hunder i elite klasse. Morro. Men må lære Zanto elite klasse pogrammet før vi kan begynne å konkurrere med ham i denne klassen.

Se denne videoen av Zanto sin deby i klasse tre.

Dement hund

2009-05-07T07:59:00.005+02:00

Robin har fått diagnosen dement.

Robin fikk denne diagnonsen i høst. Var på forhånd ikke klar over at hunder kunne få demens. men det viser seg at det faktisk ikke er så uvanlig.

I den anledning har jeg studert en del på den sykdommen. Nå har jeg fått tak i en broskyre om hjernealdring eller demens hos hund. Her står det faktisk at 50% av hunder på 8 år og oppover har demens. Så dette er et større og mer utbredd problem enn jeg viste om.

Demens hos hund er kjempe viktig å oppdage så tidelig som mulig. For det finnes et spesial utviklet hundefor som en kan få kjøpt som skal redusere utviklingen av demens.
Men foret vil ikke ha noen effekt om sykdommen har gått for langt.

Sitat :" De tegnene en kan se etter er: All endring av oppførsel. Forvirringvirker forfirret i kjente omgivelser Kjenner ikke i gjen mennesker eller stederMindre årvåken og planløs oppførselMindre sosialt samkvem. Hilser ikke lenger henrykt på familiemedlemmer. Ønsker ikke oppmerksomhet eller å bli klappet. Forstyrret søvnmønster. Sover mer om dagen og eller mindre om nettenvandrer, vandrer planløst rundt i huset om natten. Ikke lenger husren. Ber ikke lenger om å gå tur. Uhell skjer gjevnlig innendørs. Mister kontroll på blære og tarm. "

Det jeg så på Robin, var at han var blitt mer klengete. Og at han rett og slett blekker ut. Han kan løpe for å finne ballen. Men stopper ikke der ballen landet for å lete etter den, men bare forstsetter å løpe rett fram, helt ut i horisonten. Når han kommer tilbake er han kjempe glad for å se meg, som om jeg har vært lenge vekke fra ham.

Eller når holder på å lære inn nye ting, så kan han fått hjenombrudd og bevist at han har forstått. og er så lykkelig, og like etter begriper han ikke noe av det vi driver med. Vi står helt på bar bakke igjen. Han kan være mitt i en øvelse, og plutselig er det som han glemmer hva han skulle gjøre eller hva han holdt på med. Han klarer ikke holde konsentrasjonen over tid.
Noen ganger kan han bli helt forvirra av en så enkel beskjed som å sitte. Han skjønner at jeg vil han skal gjøre noe men vet ikke hva.

Når jeg skal sende ham inn i ruta som er en lydighetsøvelse i klasse tre og elite. Så er det en øvelse han kan. Men i blandt kan han bli helt forvirra og har faktisk prøvd å apportere konene som markerer ruta. Mens han like før utførte øvelsen helt fint. Han blekker ut og husker ikke.

Ser i grunne på mange småting at det er ting som ikke er som det skal være med gutten.Men han har også gode dager hvor han ikke har tilsynelatende noen utblekkinger og andre dager hvor han blekker ut veldig ofte. Ser den forvirringen i det han kommer til seg selv.

Håper ingen av dere som leser dette får oppleve det samme. For det er ikke noe gøy.

Men viktig å være ops på symtomene. Ser spesielt de gangene han har løpt etter ballen og bare fortsatt å løpe, uten å stanse for å finne ballen. Når han kommer tilbake til meg er han så glad. Som om jeg har vært borte lenge fra ham. Jeg vet selvsagt ikke, men kan tenke meg at når han bare forstetter å løpe så har han blekket ut, og på ett eller annet tidspunkt kommer han til seg selv og befinner seg langt borte og kan tenke meg at han blir redd og leter aktivt for å finne tilbake til meg igjen, og derav er han så lettet over å finne meg igjen at det gjenspeiler seg en gjensysglede som er litt i overkant av det normale. Han blir også nærmest min skygge i etterkant av det og vil gå hele tiden rett bak meg. Av det tolker jeg at han har blitt ordentelig skremt. Så jeg tror nok at han også er klar over at noe er galt, og at han kan være redd når det skjer.

Presentasjon av storpuddlene Robin og Zanto.

2009-05-07T07:47:00.005+02:00

Hei.
Tenkte jeg skulle åpne en liten dagbok til guttene mine her. Først tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om litt forskjellige artige prsolighets trekk ved guttene mine. Begge er av rasen storpuddel. Men av personlighet er de så forskjellige som de kan bli.

Robin er en lys aprikos storpuddel gutt på 12 år.
Zanto er en grå / sølv storpuddel gutt på 4 år.

En litt rar ting med Robin er at elsker tyggebein, men han ønsker å få det myk tygget på den ene siden, før han virkelig kan nyte et bein.
Nå som vi har fått oss enda en hund i huset, ser han virkelig mulighetene for å få tyggebeinet passe myk tygget. Og det utnytter han for det, det er verd. Begge får hvert sitt tyggebein, Robin later som han er glad for beinet, og tar ivrig i mot. Men når de kommer inn på plassene sine i stuen, legger han beinet fra seg og legger seg og holder øye med Zanto som tygger for harde livet.
Han ligger akkurat passe langt unna Zanto. Nært nok til at Zanto tydelig ser ham, og langt nok i fra til at ikke blir sett på som en trussel for beinet.

Robin later som han sover, men stadig smug titter han på beinet. Lurer på om det snart er passe mykt tygget, Han vil jo ikke at Zanto skal tygge for mye på beinet heller. Selv om Robin er sjefen mellom de to, vet han at han ikke bare kan gå bort å ta det fra Zanto mens han spiser på det. Man kan se når Robin gjør seg klar for sitt skuespill. Det slår aldri feil. Han retter seg brått opp. Kaster seg rundt og bjeffer på vei bort til vinduet, Så står han og nibjeffer i vinduet. Zanto slipper beinet og kommer styrtende bort til Robin og bjeffer han med. Ser seg forvirra rundt etter hva det var Robin hadde sett.
I mellomtiden lunter Robin selvtilfreds bort og tar beinet, som ligger ubevoktet og passe mykt tygget. Og Zanto, vel han kan jo myktygge Robin sitt bein om han gidder. Men vanligvis setter han seg og venter til Robin blir så tørst at han må bort å drikke, Da er igjen beinet Zantos, til Robin finner det for godt å lure det fra ham igjen.

Zanto synes det å gå på tur, er utrolig skjedelig. Robin koser seg og snuser og jakter etter mus.

Zanto prøver å få meg med på lydighetstrening og triks trening ved å sette i gang egene lydighetsøvelser. Svært ofte setter han seg ned. Så bare sitter han og venter og venter, til jeg savner ham og roper på ham. Og som han løper. Han nærmest flyr mot meg og kaster seg inn på plass. Flott innkalling. Så av eget innetjativ går han gjerne på plass, og nistirrer meg i ansiktet.

Står jeg i ro, hender det han tar noen runder og går baklengs rundt meg. som er et ganske nylig innlært triks. Hans simpelt tenn elsker å få jobbe. og lager jerne sine egene treningsøkter, om ikke jeg gjør det. Jeg kan ikke legge fra meg noe når vi er på tur. For straks jeg legger for eksempel gåstavene på bakken, står Zanto der og skal gi meg stavene.
På hjemmekontoret mitt, kan jeg ikke miste en penn, uten at to hunder kommer styrtende til å skal løfte den opp til meg. Så jeg er nødt til å med vilje miste enda en penn, så begge får løfte opp en penn til meg. Så ikke en blir skuffet over å ikke få hjelpe..

Mitt største problem med hundene.... Nei det var feilt sakt. Hundens største problem med meg er at jeg ikke klarer å miljøtrene dem nok ovenfor andre hunder. Når det gjelder den biten har jeg sviktet mine kjære hunder.
Drar en skjelden gang til Bergen for å gå litt i Fjellveien hvor det vanker mange hunder. Men det blir jo høyden to tre ganger i året. Er dyrt med overnatting og reise. Og jeg har desverre ikke en egen pengepresse i kjelleren. Kjønt har ofte ønsket meg det.
Så det går ofte flere måneder gjerne bortimot et halvt, til trekvart år mellom hver gang de ser en annen hund og da blir det temmelig stressende. Men vet det er min egen skyld. Klarer ikke å gi hundene mine det de trenger av den biten.

Trener triks, lydighet og bruk med hundene mine.